Etter å ha kommet over den verste frenzyen nevnt i forrige blogginnlegg, fortsatte jeg å utforske mulighetene i denne enkle, men effektfulle mekanismen. 

Jeg tror de aller fleste som driver med scrapping eller kortlaging som hobby har mer papir enn det er mulig å gjøre seg av med i løpet av et liv. Når man kommer over papirer med spesielt fine mønstre, i en spesiell stil eller farger som inspirerer MÅ man bare ha det. Og noe jeg tidlig lærte er at man aldri kjøper mindre enn to eksemplarer av ett papir. Det er flere grunner til det: 

• Til større prosjekter kan det gå med mer enn ett ark
• Om du bare kjøpte ett ark fordi du var usikker på om det fungerte til det prosjektet du tenkte, kan du banne på at det fungerte så bra at du vil gjøre flere liknende prosjekter. Men da er alt du har igjen en liten bit, og navnet på produsenten og serien har du klippet bort og kastet
• Hallo – det er papir! Det er ingen investering å snakke om. Du har råd til å kjøpe to! (og to og to og to og to….)
• Om du kjøper en hel pakke med like, men litt halvkjedelige, praktiske ark fordi du er helt sikker på at du skal få brukt for dem, er det garantert at det er den pakken du aldri åpner fordi….de er liksom litt sånn halvkjedelige…

Uansett – papir har vi som regel i mengder. Jeg vet ikke om andre har det sånn, men jeg blir kjempegjerrig på de aller aller fineste papirene i samlingen. De får liksom aldri bli med i noe prosjekt fordi de er for fine til å mislykkes med, om du forstår hva jeg mener. Men nå har jeg tatt et skritt ut av komfortsonen og faktisk brukt ett av disse mønsterarkene (som det heldigvis viste seg at jeg hadde TRE og ikke to av, puh.) 

Double z-fold card igjen – så søtt at det gjør vondt i tennene

Dette spesielle mønsterpapiret er altså så søtt at man nesten må pusse tennene etter å ha jobbet med det. På den ene siden er det rosa med et mønster som minner om vakre gamle tapeter. På den andre siden er det duse hvite og rosa striper som får meg til å tenke på en yndlingsnattkjole jeg hadde som tenåring, og som jeg hadde på meg på en hyttetur med klassen da jeg danset sakte-dans med en gutt jeg var hemmelig forelsket i. Lukten hans satt i stoffet lenge etterpå, og det var såklart ikke noe tema å skulle vaske den på en stund. Vi mennesker er fullstendig styrt av følelsene våre, visste du det? 😉

I alle fall – dette papiret skulle nå gjøres om til et babykort, var tanken. Ikke at jeg hadde noen spesiell baby i tankene, men jeg ble inspirert av et klippeark jeg også fant i stashet mitt, med nusselige figurer og babyer i retrostil. For øvrig også noe jeg husker fra min egen barndom, og sikkert derfor jeg liker dem så godt. 

Veldig ofte når jeg sitter og pusler med sånne ting, har jeg en ganske klar idé om hvordan sluttresultatet skal bli. Like ofte blir sluttresultatet noe helt annet. Samme sak var det i dette tilfellet. Kaninen jeg tenkte jeg skulle ha inni kortet fungerte ikke så bra, ble byttet ut med et annet, og så et tredje motiv. 

…og ikke nok med det, kjære kunde

Da hele kortet i prinsipp var klart, manglet den siste finishen. Tilfeldigvis så jeg bort på en av plastboksene jeg har med perler, og tenkte at jeg kunne jo slenge på litt extravaganza, så det ble både krystallperler, sløyfe og sommerfugler i tillegg til et banner på forsiden. 

Til tross for beslutningsvegring og ombestemmelser (heter det det?) underveis, ble jeg ganske fornøyd med resultatet, så nå venter jeg bare på barnebarn. Men det haster ikke, altså!