Alle strever etter perfeksjon, men hvorfor det egentlig? Det er mye mer interessant med ting (og mennesker) som ikke er perfekte. Ofte er det det «uperfekte» som tiltrekker oss, som forteller en historie. 

Wabi sabi

er et konsept i tradisjonell japansk estetikk som blant annet sier at man skal akseptere forgjengelighet og ufullkommenhet. For eksempel kan det handle om at man ser skjønnheten i gamle ting, selv om – eller nettopp derfor – de ikke er like fine som da de var nye. Wabi sabi beskrives noen ganger som «en skjønnhet som er ufullkommen, impermanent og ufullstendig». Det handler om enkelhet, om å se det vakre i ting som er ufullkomne. Du vet den gamle stolen som er full av riper, men som du alltid blir glad av å se på, den koppen med hakk i som får deg til å tenke på din gamle bestemor som du var så glad i. 

Andre har beskrevet wabi sabi bedre enn meg, Google forteller deg mer. 

Livet er heller ikke perfekt. Langt i fra. Jeg tror det er få som valser gjennom livet og synes det er perfekt hele tiden. I perioder kan det nok oppleves som det, spesielt om man er superforelska eller akkurat fikk drømmejobben, drømmehjemmet eller drømme-noe-helt-annet. Men hverdagen innhenter oss, spenner bein for oss og får oss til å snuble. Ikke perfekt. Men vi lærer jo av det, og neste gang klarer vi kanskje og unngå snubletrådene, før vi snubler på noe helt annet. 

Du er ikke perfekt, og ikke jeg heller. Men det som gjør oss uperfekte er kanskje det som gjør oss tiltrekkende og interessante? Kanskje til og med sterkere og i stand til å leve mer fulle liv?

Så hvorfor skal vi streve etter perfeksjon hele tiden? Jeg velger heller å leve etter disse prinsippene: 

• Det er bra nok! Og JEG er bra nok!
• «Have no fear of perfection – you’ll never reach it.»  -Salvador Dali
• «Embrace imperfection and enjoy the artful mind» -Tim Holtz

Derfor forsøker jeg å ikke sukke oppgitt når jeg limer bakgrunnen på et kort feil vei, monterer noe opp ned eller prosjektet jeg holder på med lever sitt eget liv og blir noe helt annet enn jeg tenkte. Det blir bra nok. Kanskje det ble finere fordi jeg oppdaget noe jeg ellers ikke ville gjort. Og det blir i alle fall ikke perfekt.

For å skape må man ha frihet. Man må våge, man må tørre å være sårbar. Perfekt blir det ikke, men det gir en god følelse. Wabi sabi.