2025 – året vi fortsatte å lage sitronsaft.

Jada, det er en frase som er brukt til det kjedsommelige: «When life gives you lemons, make lemonade.» Men de siste årene har vært tøffe, og jeg begynner å bli lei av den ustoppelige kanonaden av sitroner. Det meste har handlet om å overleve og finne løsninger.

«Tenk positivt!» er en lignende frase som du kan få helt gratis av meg, og aller helst stappe den tilbake ned i halsen på den som uttalte den.

Ikke fordi det er feil å tenke positivt – langt ifra.

Men man kan bli gaaanske lei av å høre det, særlig når det er enkelte ting som livet tvinger ned over ørene på deg. Som påvirker hele ekistensen din, uten at du kan velge det bort eller overse det.
Det er ikke bare å riste det av seg og tenke «Det blir sikkert likar’ i morra» som Gerd i The Julekalender ville sagt.

Nei, jeg tror heller det er bedre å forsøke å huske på at «This too shall pass«.

Når du står med dritt til haka, se for all del ikke ned, bare fortsett å gå. Det kommer (forhåpentligvis) til å gå over. Så er det kanskje litt lettere å nyte øyeblikkene med glede og lykke – for de varer heller ikke forever.

Men vi har lett for å se bare det negative, selv om det ligger gull og glimrer bak all dritten også.

Derfor skal jeg oppsummere året 2025 med både dritten og gullet. For å minne meg selv på at det finnes mye positivt også.

Januar:

Dritt:
Sykemeldt med utmattelsessyndrom etter et år (eller egentlig flere) med altfor store belastninger på flere plan. Ekstremt dårlig arbeidsmiljø på jobben som jeg har kjempet hardt for å endre på. Store utfordringer på hjemmeplan, blant annet min kjære Ola. som har kraftig Restless Legs (RLS) med alt det medfører av forstyrret søvn, trøtthet, forsøk på lindring og tanker om framtiden. Dessuten annen alvorlig sykdom i nær familie. Det er mye å bære og framtiden kjennes uviss.

Gull:
Jeg ble mormor! Til verdens søteste (såklart) lille gutteplutt!

Og så har jeg verdens aller beste sjef, som ga meg full støtte i utmattelsen. Det betydde alt for meg akkurat da.

Februar

Dritt:
Sykemeldingen blir langvarig – mye lenger enn jeg hadde trodd. Ett år, når jeg ser i bakspeilet. Jeg tenkte et par uker. Du snakker om å undervurdere hvor sliten jeg åpenbart var.

Gull:
Jeg bor i et land der jeg kan være sykemeldt og fremdeles overleve. Jeg trenger ikke bekymre meg om jeg kommer til å ha til salt i maten. Jeg kan bare la de største utskeielsene (som vi uansett sjelden tar oss råd til) være.
Og – om vi skal være helt ærlige – med en utmattelse består døgnet stort sett av tre ting: Sove, spise og hvile. Så man blir ganske billig i drift.

Mars:

Dritt:
Kjempetrøtt og sliten, sover mye, men blir liksom ikke uthvilt. Blir sliten av det minste. En liten tur i butikken, og jeg må hjem og sove i to timer etterpå. Kjenner meg som et persilleblad. Snowflake Persilleblad er mitt nye nick.

Gull:
Starter MC-sesongen og finner små fine steder i naturen der jeg kan sitte og bare være.
Høre på fuglene og vinden som rusker i tretoppene. Tenk at det skulle ha en sånn positiv påvirkning på en rufsete sjel! Og så jeg da – som aldri har kjent meg hjemme i naturen!

April:

Dritt:
Olas medisiner gjør ham enda trøttere enn han vanligvis blir av å ikke få sove på grunn av RLS. Dessuten gjør medisinene ham sløv. Sløv på den måten at han ikke henger helt med, ikke får med seg det jeg sier. Han – som er den smarteste og mest oppegående jeg kjenner!
Det gjør meg utrygg, og jeg får flashbacks til snørvlende og påvirkede personer i barndommen. Er det sånn det skal være nå framover?

Gull:
Vår og MC-vær. Små utflukter alene til steder i nærheten. Jeg så tranedans ved Hornborgarsjön. Traner er forresten kjempestore, nesten like høye som meg (Ok, det sier kanskje ikke så mye. Men for en fugl er det stort vil jeg påstå.)

ADHD-utredningen i fjor ga meg 12 halvtimesamtaler med en psykolog. Det kom godt med nå – det å finne de underliggende grunnene til at jeg ble utbrent (for fjerde gang) var bra og veldig interessant. Og det viste seg at ADHD henger nært sammen med utbrenthet – særlig for kvinner. I alle dager…det visste jeg ikke! Men det passer perfekt inn i mønsteret.

Ola er henvist videre til utredning for morfinpumpe for sin RLS! Tenk om det kunne hjelpe ham! Jeg krysser fingre og tær – det hadde virkelig kunnet gjøre tilværelsen litt mer normal om han kunne få ordentlig hjelp. Tenk å leve uten å måtte danse etter RLS-ens fløyte! Det hadde vært gull, det!!

Mai:

Dritt:
Olas RLS er skikkelig ille, og det er tungt å se noen man elsker lide sånn. Jeg gjør det jeg kan for ham, vilket stort sett er ingenting. Annet enn å være støttende og forståelsesfull. Det er nesten fysisk smertefullt å vite at jeg ikke kan gjøre noe. For en som helst vil løse problemer, er det en brutal øvelse i å bare være til stede.

Gull:
Ola og jeg feirer at det var 15 år siden vi traff hverandre. 15 år med kjærlighet og utvikling. Ingen dans på roser hele tiden, men alltid en vilje til å være der for hverandre. Alt jeg har lært av å være sammen med ham!

Vi får besøk av MC-venner, Ola mekker motorsykkel og vi har det veldig hyggelig sammen. Også etter at de har dratt, ettersom besøket blir en video til Sparks of Joy Moto. Og jeg elsker å redigere video. Det funker fordi jeg kan gjøre det sakte, i små porsjoner i mitt eget tempo. Og det gir meg følelsen av å gjøre noe…nyttig.

Jeg får noen innsikter som gjør at jeg våger å tro på at jeg skal kunne komme tilbake på jobb og klare å jobbe uten å brenne meg ut igjen. Har verdens mest forståelsesfulle og bra bedriftslege og sjef.

Juni:

Dritt:
Bytter Vårdcentral (her i Sverige er man knyttet til en Vårdcentral og ikke en fastlege) og får en sprettgjøk av en allmennlege. Han forsinker prosessen med å få teste ADHD-medisiner med flere måneder. Ikke bare sender han testresultater til feil sykehus, men han surrer også bort viktige papirer.
Å forholde seg til ham er som å ha møte med Flash Slothmore i filmen Zootopia (Zootropolis?). Blir kjempesstressa og får angst fordi han gjør prosessen ufattelig treig og enda vanskeligere enn den burde være, helt uten grunn. Har mest lyst til å gi opp hele greia. Kjenner meg overfølsom, tom og verdiløs.

Forsøker meg på å gjøre litt mer sosialt og får en skikkelig sosial baksmell.

Gull:
Får besøk av barn og barnebarn, vi koser oss i badebassenget i det fine været. DEt er veldig koselig og godt å ha dem nære. Bare henge, liksom. Ingen krav.

Besøker en ny, fin venn i Stockholm og en gammel, god venn i Oslo. Merker at jeg har godt av litt sosial omgang på lavenerginivå.
Kjenner meg heldig – det finnes folk som gjerne vil treffe meg!

Fikk en kjempefin tilbakemelding på bokutkastet jeg har skrevet. Fra en fagperson. Det var virkelig en boost!! Det er fremdeles mye igjen – og kanskje må jeg skrive om en god del, men det var likevel en bekreftelse på at jeg gjør noe bra.

Juli:

Dritt:
Ola ramlet ned fra loftsstigen. Eller det er egentlig feil – det var loftsstigen som bare løste seg opp i smådeler mens han tilfeldigvis sto på den. Han får et stygt kutt i foten og senere «kjeft» av legen for at han ikke kom samme dag og fikk det sydd. Men heldigvis ingen brudd.

Selv ramla jeg i dusjen. På ett mikrosekund lå jeg på gulvet med beina oppetter veggen. Slo hodet i flisene, men heldigvis ikke så ille. Det kunne vært mye, mye verre, men det var en skummel opplevelse. Har jeg blitt så gammal at jeg ramler i dusjen nå, liksom?!

Jeg kjemper hele tiden for å gjøre livet lettere for Ola. Det preger oss begge, og gjør det ekstra vanskelig for meg å hente meg inn igjen etter utmattelsen.
Han har begynt å sove på en madrass på gulvet ute i stua for ikke å forstyrre meg. Jeg trenger søvnen min sårt – men jeg trenger også skulderen hans å ligge på. Men det funker ikke akkurat nå.

Gull:
Begynner å jobbe litt smått. 25% er ikke mye, men en bra start. Det er fint med litt distraksjon fra alt annet også. Og hyggelig å treffe kolleger igjen.

Ja, også ferie da. Ble ikke riktig den ferien vi hadde tenkt i år, men vi besøkte noen av våre aller beste venner og tilbragte noen dager sammen med dem. Fine samtaler og gode opplevelser. Det er som Aloe Vera på sår hud. Takk for at dere finnes.

August:

Dritt:
Forstår på ordentlig hva «dissosiere» betyr da en bekjent går over mine grenser og kroppen min går i freeze.
Det sender meg rett ned i et svart hull av funderinger, men på vei opp gir det meg også verdifulle innsikter om meg selv. Det ender med at jeg står opp for meg selv, er tydelig om hva som ble feil og bryter kontakten med ham. Heia meg!

Gull:
Vi besøker SVT-programmet «Antikrundan» som spiller inn i Vänersborg. Jeg er veldig påpasselig med å kjenne etter hvordan jeg takler en hel dag med mye folk og inntrykk.  Men jeg gjør tydeligvis en bra jobb, for det går greit. Trikset er tydeligvis å legge lista lavt, sørge for hvile, mat og drikke.
Hvem skulle trodd?!

Jeg får også nye idéer og inspirasjon – det er et godt tegn. Kompispraten blir født – først som en usikker idé, men etterhvert som et konsept kontrollert og godkjent av datteren min. («Nei, mamma, det er ikke kleint. Du er så flink! Jeg er så stolt av deg!»)

Basert på hendelsen med personen som var årsaken til min dissosiering kan jeg sette opp tydelige stolper som viser hvor grensene mine går.
Tydelighet, Respekt og Kravløshet er navnet på noen av dem. Nysgjerrighet, Åpenhet, Empati og Forståelse er andre. Dette er gjerdestolper jeg fra nå av setter rundt meg og som folk som vil ha min tid må forholde seg til.

Psykologtimene med ADHD-psykologen gir meg innsikt i at det er ok – kanskje til og med helt nødvendig – å sørge over det som ikke ble så bra. Som barndom, skolegang, ensomhet og så videre.
Ikke bare være løsningsorientert og tenke at «det kan jeg ikke gjøre noe med så jeg går bare videre«, men faktisk møte de følelsene som dukker opp. Skammen over å ikke få til det samme som de andre ungene i matte for eksempel. Skammen over å ikke helt forstå hvordan man får venner. Følelsen av å være en alien i stort sett alle situasjoner.
Rett og slett la følelsene få plass, for å kunne bearbeide dem, ikke bare dytte dem inn i et skap.

September:

Dritt:
Jeg er bekymret – hvor mye kan vi bære uten å gå under? Olas RLS styrer hverdagen vår, og gjør det umulig å planlegge noe som helst. Det er ikke bare slitsomt, det er eksistensielt tungt. Å se noen man elsker lide, uten å vite om hjelp i det hele tatt finnes, gjør noe med både håp og framtidstro.

Skal det være sånn resten av livet? Hvordan i all verden skal vi klare det i så fall? Det er mørkt i sinnet.

Gull:
Endelig møte med smertelege på Sahlgrenska – Ola får ny medisin og det planlegges å operere inn morfinpumpe i oktober! Jeg håper, håper at det skal være det som endelig hjelper ham etter drøyt 40 år med RLS. Samtidig tør jeg ikke håpe så veldig – det blir så langt å falle ellers.

Vi er på foredrag med Henrik Wahlstrøm – jeg vil bli som ham! Holde foredrag om emner som man kanskje ikke snakker så mye om vanligvis. ADHD, psykisk uhelse, en rufsete barndom. Jeg har jo erfaring å komme med, og liker tanken på å kunne hjelpe andre, bidra med noe. Håp kanskje?

Ola og jeg kommer på en prosjektidé vi kan gjøre sammen i lugn og ro og som kan tilpasses dagsform og muligheter. Det kjennes godt å kunne samarbeide om noe, ha et felles fokus, særlig ettersom det handler om en greie som kan gi andre noe positivt. Kan ikke si så mye om det enda, men det kommer.

Oktober:

Dritt:
Olas nye medisiner virker ikke som det var tenkt. Han har større problemer enn noensinne.
For å gjøre noe hyggelig sammen og for å distrahere fra ubehaget ville vi spise middag på Pinchos. På veien dit – det er ca 25 minutter å kjøre – måtte vi stoppe tre ganger for at ubehaget i Olas ben ble så ille at han ikke kunne sitte stille i bilen, men måtte ut og gå.
På Pinchos ba vi om å få et høyt bord, så Ola kunne stå og spise. Likevel, flere ganger under måltidet måtte han ut og gå rundt kvartalet for å få lindring for bena.
Veien hjem var likedan – vi måtte stoppe bilen der i mørket og han måtte ut og gå. Så sette seg inn i bilen, kjøre noen kilometer til – så ut og gå igjen.

Til slutt gråter vi nærmest begge to – for om det er så ille nå, finnes det da i det hele tatt håp med morfinpumpe?

Ola har ikke fortjent dette, og faktisk ikke jeg heller. Jeg er sint og fortvilet – hjelp oss da, for pokker!!!

Tanken er at jeg skal gå opp på 75% jobb i november, men det kjennes helt umulig. Energien finnes ikke.

Gull:
Bedriftslegen ser meg – og oss – og forstår. Forlenger sykemeldingen min til januar. Det er en stor lettelse.

Jeg er alene på vift til Oslo – på en veldig interessant AI-konferanse i Oslo blant annet sammen med Christine Calvert som også holder foredrag med referanser til HAL900. AI-Con blir arrangert av Nina Furu og Jakob Thyness og jeg suger til meg alt – det merkes at jeg savner denne typen av arrangement! Jeg storkoser meg, og kjenner at jeg klarer å legge lista på «akkurat passe» energiforbruk. Så deilig!
Etterpå blir det bobler og fagprat med arrangørene og superkoselig middag med Christine. Dette trengte jeg!

Samme måned går også scrappeeventet Grästorpsmaran av stabelen. En heldag med papirelskende kreative sjeler, morsomme oppgaver og kreative venner.

Det viser seg at livet faktisk inneholder noe annet enn RLS og fokus på å finne måter å komme tilbake etter utbrentheten. Det hadde jeg nesten glemt.

November:

Dritt:
Nytt møte med Olas smertelege. Han har endret seg, vil ikke operere – Olas tilstand er for ille. Det blir altså ingen morfinpumpe. Verden raser sammen et øyeblikk.

Kjenner meg ensom i alt sammen. Jeg har gode venner og familie, men de bor langt unna – og det er ikke det samme digitalt.
Når Ola har det som verst, savner jeg en nær venn i hverdagen. En som kunne delt dype/teite/morsomme samtaler, interesser og tid uten at det måtte planlegges – en ukomplisert vennskapsrelasjon. Ikke for å løse problemer, men bare for å ha noen å hvile litt hos der jeg våger å være sårbar.

Gull:
Istedenfor morfinpumpe blir det å teste ut andre medisiner. Det slås fast at Ola er spesielt hardt rammet (no shit Sherlock!) og at det derfor krever andre tiltak enn de «vanlige». Et samarbeid mellom legene og større forståelse gjør at Ola for første gang i sitt liv kjenner at han har litt kontroll over  sykdommen. Det gjør at jeg kan slappe av litt. Har han det bedre har jeg det bedre.

Det kjennes som om det finnes håp likevel.

Desember:

Dritt:
Avslutter enkeltmannsforetaket mitt. Det har vært en lang prosess, og det har modnet sakte. Men akkurat nå er det det beste – det finnes ikke energi til å drive det sånn som jeg burde. Men det er en identitetsgreie også – jeg har hatt eget foretak i nesten 10 år, nå er jeg «bare» ansatt.

Kjenner likevel at det ikke bare er dårlig – det gir mindre krav, krav som tar energi. Så jeg trøster meg med at det tar typ fem minutter å starte det igjen når jeg vil – OG jeg kan fremdeles gjøre oppdrag, men da på hobbybasis. Joda, blir greit det.

Gull:
Sakte men sikkert kjennes det som jeg henter meg inn igjen. Jeg skal begynne å jobbe (mine) 100% i januar, og for første gang skremmer det meg ikke. Jeg ser nesten fram til det, selv om jeg vet at det kommer til å bli utfordrende, og at det krever mye av meg. Mest fordi jeg må huske å ikke gå all-in på alt jeg synes er morsomt, interessant eller nødvendig.

Jeg må fokusere på meg – sørge for at jeg tar pauser og hører på kroppen min. Det er vanskelig når man i over 50 år har ignorert all – absolutt all – kommunikasjon fra den.
Men jeg har verktøy og kunnskap nå.

When life gives you lemons, acknowledge that lemons can really hurt.

Og jeg har oppgradert sitruspressa.