5 tegn på utbrenthet du må ta på alvor

Om du har fulgt meg en stund så vet du at jeg gikk på en skikkelig utbrenthet-smell i januar. Etter år med mye stress så toppet det seg i fjor – og der lå jeg.

Jeg så mange av tegnene lenge før, men ignorerte dem. Det var veldig vanskelig å ikke bare bite tennene sammen og fortsette framover, for det var så mange som stolte på at jeg var der for dem. Kollegaene mine, familien min, venner.

Tilslutt var jeg så sliten at jeg ønsket at det skulle skje en ulykke for å slippe å forholde meg til alt sammen.

DA skjønte jeg at det hadde gått for langt.

Jeg har også laget en video av dette temaet – du finner den nederst i innlegget.

Her er fem signaler på at du nærmer deg veggen

1. Du sover mye, men blir aldri uthvilt, har vanskelig for å sovne, eller sover dårlig.

Jeg er et utpreget B-menneske som elsker å være våken om kvelden, og er supertrøtt om morgenen. Derfor tenkte jeg først ikke så mye over at jeg var så trøtt når vekkerklokka ringte. Det var jeg jo alltid uansett.
Men etter noen måneder forsto jeg at dette var annerledes – for jeg hadde faktisk lagt meg tidlig hver eneste kveld. Likevel var det vanskelig å finne motivasjon for å komme seg ut av senga.

Ja, jeg var faktisk usikker på hvordan det kjentes å være våken og pepp på å ta tak i dagen. Kroppen kjentes treig og ingenting var morsomt.

Etter jobb ville jeg bare rett hjem og sove. Men det hjalp ikke – uansett hvor mye jeg sov, ble jeg aldri uthvilt.

Hva jeg lærte meg:

Noe av det aller viktigste vi har er søvnen. Den hjelper oss å håndtere dagen, å få hvile og er en måte å resette både kropp og hode på. Når søvnen ikke gir hvile så merkes det resten av dagen også. Når den svikter, kan det være verdt å fundere på hvorfor.

2. Ingen energi – selv ikke til ting som er hyggelige og som vanligvis fyller på batteriet

Ting som vanligvis ga meg energi, som å henge med venner eller sitte på hobbyrommet fantes det verken ork eller lyst til. All motivasjon var borte, livet handlet bare om å eksistere.

Venner og familie begynte å bli bekymret for meg og sa at jeg burde sykemelde meg for å hente meg inn.

Men jeg avfeide det. Jeg kunne jo ikke svikte kollegaene mine, vi hadde jo så mye å gjøre!
Det var bare å holde ut og komme seg gjennom, tenkte jeg.
Bare en uke til, da blir det sikkert bedre..

Hva jeg lærte meg:

I ettertid ser jeg at jeg ofret både familie og venner for jobben – eller egentlig for meg selv.
Jeg, som alltid sier til andre: «du skal sette oksygenmasken på deg selv før du hjelper andre» klarte ikke å gjøre det selv.
Det var som om jeg måtte være sterk for alle rundt meg – jeg hadde ikke tid til å høre etter at min egen kropp som nærmest skrek for å få meg til å stoppe.

3. Følelsene tar overhånd

Når du lever slik over tid, tom for energi, men likevel presser deg til å fortsette, så begynner følelsene å rakne.
Jeg ble irritert for den minste lille ting. Jeg så alt, selv ting som egentlig var positive i et negativt lys.
Og jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort før – jeg gråt åpenlyst. På jobben, og i møter. Gråt har alltid vært noe jeg har holdt inne, selv da jeg var liten. Til og med i begravelser har jeg vanskelig for å slippe det ut.
Men nå hadde jeg ikke noe valg, tårene kom bare. Og jeg orket ikke bry meg.

Hva jeg lærte meg:

Jeg er selvfølgelig helt for at vi skal kunne vise hele følelsesregisteret vårt offentlig uten at det skal være problematisk. Men det var så ulikt mitt vanligvis jevne og positive humør at det ble et sterkt varselsignal.

Hvis du tenker at dette er viktig å snakke mer om, sjekk gjerne YouTubekanalen Kompispraten, der jeg prater mer om utbrenthet og hva som har hjulpet meg.

4. Du blir oftere syk enn du pleier, og har smerter som ikke gir seg.

Når man er så sliten blir også immunforsvaret dårligere. Jeg har hatt både lungebetennelse og kikhoste i perioder der jeg var nære ved å bli utbrent. Og lungebetennelse unner jeg virkelig ingen; jeg var seriøst redd for å dø.
Samtidig var kroppen min i konstant beredskap. Spente muskler i nakke og skuldre – ja, egentlig i hele kroppen – gjorde at hodepine og smerter aldri ga seg.

Kroppen prøvde virkelig å slå meg ut, få meg til å stoppe.
Men hva gjorde jeg? Tok to paracet og gikk videre.

Hva jeg lærte meg:

Lytt til kroppen. Den er ikke noe du kan bestemme over og overkjøre, og særlig ikke når du har drevet rovdrift på den i årevis allerede. Det er ikke noe nederlag å hvile!

5. De mørkeste tankene tar overhånd.

Det tegnet på utbrenthet som tilslutt fikk meg til å forstå alvoret var det jeg nevnte i starten.

Jeg var på vei hjem fra jobben en januarkveld på en vei helt uten gatelys.
Det var beksvart. Lysene fra bilene som kom i mot meg blendet meg og jeg myste mot dem – det var nærmest smertefullt.
Plutselig var det som om en liten, liten stemme i bakhodet sa:

Tenk om det hadde skjedd en ulykke nå – bare en liten en?
Bare så du ikke kan gå på jobben på en stund? Det hadde vært deilig, hadde det ikke?

Jeg ble livredd, så redd at jeg endelig innså at det hadde gått altfor langt.

Alt sattes i et nytt perspektiv. Jeg ville ikke dø – men jeg ville ikke leve sånn som jeg gjorde heller.
Jeg forsto endelig hva jeg måtte gjøre og at det ikke lenger var noen vei utenom.

Så jeg kjørte veldig forsiktig hjem de siste kilometrene der i mørket, tenkte galgenhumoristisk at det hadde jo vært veldig ironisk om det hadde skjedd en ulykke nå som jeg endelig hadde tatt beslutningen.
Jeg parkerte bilen i garasjen, gikk inn og snakket med mannen min – jeg tror han var ganske lettet over at jeg endelig hadde tatt til vettet.
Så satte jeg meg ned, skrev til sjefen min og sykemeldte meg.

Hva jeg lærte meg:

Kroppen går til ytterligheter for å få deg til å forstå. Lytt til den og  ta tegnene alvorlig før det går så langt.

---

Dette var noen av mine erfaringer med utbrenthet, men det er bare noen av mange tegn. Alt er signaler – kroppen din prøver å si deg noe. Om du er som meg så ignorerer du dem altfor lenge.

Jeg har vært utbrent flere ganger, og trodde jeg hadde lært allerede etter første gang. Men for oss som har et sterkt driv kan det være vanskelig å plukke opp signalene. Vi har så stort fokus på målet der borte i det fjerne og har liten eller ingen tanke på oss selv og hva vi behøver for å orke.

Så mitt råd til deg er: Lytt til kroppen din før den stopper deg helt eller det går skikkelig ille.

Hvis du kjenner deg igjen: snakk med legen din, eller i det minste ta noen sykedager. Å sykemelde seg på grunn av du er sliten er ikke merkeligere enn om du har influensa.

Jeg var heldig som hadde en bedriftshelsetjeneste, en sjef og en mann som tok i mot meg da utbrentheten var et faktum. Men i tillegg testet jeg å bruke AI som samtalepartner i tunge stunder. Det kan du lese mer om her.

Pass på deg selv! Sett grenser.

Fram til det heter “overskudd” er din energi ment kun for deg. Andre får vente.
-Fenriken, Kompani Lauritsen

---