Neida. Joda.
Vi blir jo redde av en grunn. Og det er jo strengt tatt det som gjorde at vi overlevde den gangen for lenge siden på savannene. Sånn sett er jo angsten vår beste venn. Vi skal jo reagere når det skjer noe som kan være potensielt farlig for oss.
Men det kan være sykt irriterende når man går rundt og er redd for noe som egentlig ikke er farlig.
Og da er jo spørsmålet – hva betyr det at noe er «farlig», da?
Det er klart – man kan bli påkjørt, skade seg på kjøkkenet, eller at huset brenner ned, for eksempel. Derfor er det viktig at man er forsiktig i trafikken, er forsiktig med kniven når man lager mat, og at man ikke lar levende lys brenne når man ikke er i samme rom.
Makes sense.
Men om man får angst av at noen oppfører seg uberegnelig, er utydelig med intensjonene sine eller plutselig lar være å svare en – er det egentlig så farlig?
Neppe, man dør i alle fall ikke av det.
Men angsten er ikke feil av den grunn. Vi har også en iboende frykt for å bli utstøtt av felleskapet – for uten det kunne man heller ikke overleve på savannen.
Så når man værer en fare for at noen har sluttet å like en, eller blir usikker på hva noen mener med det de sier, ringer varselklokkene i alle fall hos meg.
Selvransakelsen finner nesten ingen ende når det skjer.
«Har jeg sagt noe feil?»
«Burde jeg gjort annerledes?»
«Hva mente hen med det egentlig? Jeg burde jo sikkert ha skjønt det?»
«Jeg var sikkert altfor mye igjen…Åh, hvorfor må jeg være sånn?!»
Jeg var for en stund siden i en sånn situasjon.
Jeg skal ikke gå så mye inn på akkurat hva det handlet om, men greia var at jeg satte en grense som var bra og riktig for meg.
Jeg skrev en mail der jeg var veldig nøye med å skrive på en hyggelig, men likevel tydelig måte. Dessuten forklarte jeg hvorfor grensen måtte settes, mest for å skape forståelse hos mottageren.
Helt unødvendig kanskje – grenser behøver kanskje ikke nødvendigvis å forstås – men for meg var det viktig. Jeg vil helst at alle rundt meg skal forstå – hele tiden, så de er enige og glade og lykkelige og ikke krangler. Forståelse kan løse de fleste konflikter, er min filosofi.
I retur hadde jeg ventet meg – nettopp forståelse – og kanskje en smule empati.
Men i det aller minste at grensen ble tatt til følge.
Jeg fikk ingenting av det.
Det jeg fikk var et kaldt svar, der mine grenser ikke på noen måte ble tatt hensyn til.
Jeg ble tatt helt på senga; dette hadde jeg virkelig ikke forutsett.
Iskaldt la angsten seg rundt meg og satte meg helt ut av stand til å gjøre noe som helst. Annet enn å spørre meg selv hva jeg hadde gjort feil, da.
Selvransakelseskarusellen dro i gang på høy fart.
«Jeg må ha sagt noe feil»….og så videre og så videre.
Du skjønner greia.
Jeg sov knapt den natten, hele situasjonen gnuret rundt og rundt i hodet.
Jeg hater virkelig konflikter. En sak er når de ikke er til å unngå, men når de kommer som lyn fra klar himmel blir jeg helt satt ut.
Tidligere – i et annet liv så og si – hadde jeg garantert bare fortsatt uten å sette grenser i det hele tatt. Jeg hadde holdt kjeft, gått på akkord med meg selv, lagt masse unødvendig energi på å gjøre som andre forventet seg av meg.
For ikke å skape bråk og konflikter. Det var liksom mitt ansvar at det ikke skulle bli det.
Jeg visste knapt hvor mine egne grenser gikk, det var virkelig «blurred lines» der jeg som regel alltid kom ut som den tapende part.
Denne gangen var det annerledes.
Joda, jeg sov dårlig, og var i flere dager livredd for hva dette skulle føre til. Karusellen gikk – rundt og rundt.
Men svarene jeg fikk fra meg selv var annerledes:
Q: Skrev jeg noe som kunne oppleves feil?
A: Nei, egentlig ikke. Ved nærmere gjennomlesing av mailen det dreide seg om kunne jeg ikke med min beste vilje se at mottakeren skulle kunne reagere på den måten. Jeg fikk andre til å lese mailen og fikk bekreftet at det ikke burde kunne tolkes feil.
Q: Hadde jeg ikke rett til å sette den grensen?
A: Jo, i aller høyeste grad. Den skulle vært satt for lenge siden.
Q: Men hvorfor ble reaksjonen sånn? Jeg skjønner ingenting…
A: Ja, du… det er ikke så godt å si. …#Folk, antar jeg.
Q: Men kanskje jeg sa noe feil likevel da?
A: Nei, du gjorde faktisk ikke det. Du var i din fulle rett.
Jeg kunne rett og slett ikke komme på noe som skulle tilsi at jeg hadde gjort feil.
Tvert i mot hadde jeg vist velvilje og forsøkt å løse situasjonen, men uten å endre på hvor grensen gikk for meg.
Fra å undergrave mine egne behov til fordel for andres har jeg nå – med god hjelp – satt opp tydelige grensedragninger rundt meg selv.
Fra «Det er sikkert best å bare gjøre det…så ingen blir sure»
til
«I helvete heller!«
Følelsen av å ha en tydelig integritet var…uvant. Det kjentes som om jeg var supersterk, bare fordi jeg sto opp for meg selv.
Tanken at jeg kunne stole på at jeg stilte opp for meg selv var ubeskrivelig deilig.
Hvis du tenker: «Men i all verden, dama er jo godt voksen, har hun ikke hatt integritet og evne til å stå opp for seg selv før?!», så er svaret:
Nja.
Greia er at jeg på grunn av en del ting ikke egentlig har det i mange tilfeller. I alle fall ikke uten å alltid kjenne at feilen ligger hos meg, at alle andre vet bedre enn meg og at jeg ikke har hatt noen rett til å ta plass og skyve bort andre, om du skjønner hva jeg mener.
Å stå opp for andre, derimot? Helt annen sak. Da jeg fikk barn, gikk jeg lett over i rollen som Tigermamma om det kjentes nødvendig. For da var det jo datteren min det gjaldt, og jeg ville jo lære henne at hun absolutt skulle sette grenser og at hun hadde lov til å ta plass.
Men jeg? Jeg skulle ikke ta plass, jeg skulle bare forsøke å sørge for at alle andre fikk det som de ville. Og det mønsteret har sittet i meg – og sitter fremdeles i. Men jeg jobber hardt for å endre det, og som i tilfellet over så koster det meg fremdeles nattesøvn, selvransaking og gjerne en dæsj bekreftelse fra andre på toppen.
Men svarene jeg får fra meg selv, at jeg faktisk har rett til å sette disse grensene, de er ganske nye.
Jeg la en hånd på brystet og sa til meg selv:
«Takk, angst. Jeg vet at du mener det godt, du forsøker å beskytte meg. Men dette var ikke farlig. Ikke på den måten. Jeg tar ansvaret for det. Så bare slapp av, kompis.»
Og angsten er faktisk en kompis, som absolutt skal få plass og være tilstede – men ikke ta over hele partyet, Min angstkompis har fått navnet Piggelin – men det kan jeg fortelle mer om en annen gang.
