Hvorfor er det så vanskelig å være ærlig om det som virkelig plager oss? Mange av oss holder følelser og tanker inne, redde for å bli dømt eller misforstått – selv av dem vi elsker mest. I dette innlegget deler jeg hvordan én samtale forandret måten jeg kommuniserer på, og hvordan åpen kommunikasjon kan bygge sterke relasjoner, både privat og profesjonelt.

Kjæresten: «Hva er det med deg?»
Meg (som svelger gråten/stoltheten/fortvilelsen/ubehaget): «Ingenting.»
Kjenner du det igjen?
Mange av oss har vanskelig for å snakke om det som potensielt kan få oss til å framstå som svake, sårbare, dumme, slemme eller generelt ikke helt i vater.
Men hvorfor snakker vi ikke om det, selv ikke med våre nærmeste? Vi strever med – eller kanskje vi ikke engang reflekterer over – å få til en åpen kommunikasjon.
Svaret, eller i alle fall ett av svarene, kan være at selv overfor den vi elsker har vi en indre grense, og innenfor den slipper vi ingen. Vi er redde for at selv den vi elsker høyest av alt, skal dømme oss for de tankene eller følelsene vi har, og da er det bedre for alle parter å holde dem inne. Tror vi i alle fall. Men er det alltid sånn?
Jeg mener nei.
Samtalen som endret alt
For mange år siden traff jeg en fyr. Det oppsto ganske fort varme følelser mellom oss, og jeg – såret og skadet av tidligere forhold som hadde gått i dass (unnskyld uttrykket), svarte på spørsmålet akkurat som jeg beskrev i starten på denne teksten.
Han hadde begynt å bety mye for meg, og det jeg minst av alt ville var at han skulle dømme meg og forlate meg for alle mine issues.
Men denne fyren var en klok mann. Han ga seg ikke, og forklarte tålmodig: «Du vet at jeg har Asperger, ikke sant?». «Jo….?» svarte jeg, skeptisk til hva som nå skulle komme. «Det betyr at jeg kan ha litt vanskelig for å tolke sånne svar», fortsatte han. «Jeg kan ha vanskelig for å forstå om du virkelig mener at det ikke er noe som plager deg, eller om det er en tone i svaret ditt som sier at, jo – noe er galt. Jeg trenger at du er ærlig, og at du sier det som det er. Jeg vil heller høre tankene dine så vi kan snakke om dem, enn at du holder dem inne.»
Jeg var fremdeles skeptisk, vant til å bli ledd av eller ikke bli tatt på alvor når jeg åpnet munnen. Men jeg hadde tillit til denne mannen, som så ærlig hadde åpnet seg for meg om autismediagnosen.
«Ingenting er farlig å snakke om», sa han. «og det er mye bedre å prate igjennom ting så vi kan se om det finnes løsninger på eventuelle problemer».
Ok.
Det låter jo logisk… Så jeg bestemte meg for å tørre, og åpnet munnen og fortalte. Og jeg ble ikke ledd av. Jeg ble møtt med forståelse og nysgjerrighet. Selv ikke mine innerste demoner lo han av. Neida, han temmet dem isteden, bare ved å høre på meg, gi meg andre perspektiver, ufarliggjøre dem. Vise meg at de ikke var sære, forstyrrede eller – tro det eller ei – særlig uvanlige.
Han lærte meg å kommunisere. På ordentlig. Våge å være meg selv, med alle mine sider. Det gjorde meg til et helt menneske, og jeg oppdaget at jeg plutselig kunne stole på mine egne følelser, for de var viktige og de forsøkte å fortelle meg noe. Det er naturlig å bli lei seg, sint, fortvilet og alt det andre. Og det er bra å gi uttrykk for det, for ingen rundt oss er tankelesere.
Vil du at noen skal ta hensyn til deg fordi du har en dårlig dag? Si det. Og tvert om: er det noen som svarer «ingenting!» til deg når du spør om hvordan de har det, kan du invitere til samtale. Kanskje endrer du noens oppfatning om hva åpen kommunikasjon er for livet. Det er vel ikke helt feil?
Hva åpen kommunikasjon kan gjøre for deg
Noe av det aller fineste i dette er at åpenhet, og tydelighet med hva man kjenner og behøver gjør det mye lettere å kommunisere med alle. Uansett om det er kollegaer, familie eller partnere. Det er enklere for sjefen min å forstå hvorfor jeg er litt off i dag om han vet at jeg har saker i livet mitt som plager meg. Det gjør meg ikke svak. Det gjør meg derimot menneskelig.
Den åpne måten å kommunisere på som jeg lærte av denne autistiske fyren (som nå har vært mannen min i snart 15 år) har jeg tatt med meg videre i alle aspekter av livet. Ikke alle setter pris på at jeg er så åpen og tydelig, men det er greit. Jeg deler så klart ikke mine aller innerste tanker med hvem som helst (eller jo, av og til gjør jeg nok det… #ADHD 😁), men det gjør livet så mye bedre og enklere når jeg vet hvor jeg har folk og de vet hvor de har meg. Sammen med blant annet tilknytningsteorien har det virkelig endret min måte å tenke på når det gjelder relasjoner.
For vet du hva? Når jeg deler mine sårbarheter nå så blir jeg ikke ledd av. Tvert om får jeg ofte den samme tilliten tilbake, og folk tør å åpne seg for meg. Sånt skaper gode relasjoner – på absolutt alle plan. 💓