Det sa pappa alltid da jeg var liten og forsøkte å få mest mulig brus i glasset – uten at det rant over. Og sånn er det vel kanskje med meg ellers også, jeg forsøker å få mest mulig ut av livet. Det er for kort til å sitte stille, liksom.
«When life gives you lemons, make lemonade«.
Jeg har allerede skrevet om 2024 og at det var bratt. Hadde jeg laget limonade av sitronene livet delte ut det året, så hadde det definitivt rent over. Eller – vent nå litt. Det var kanskje akkurat det det gjorde?
For et par uker siden, i bilen på vei hjem fra jobb, tenkte jeg:
Tenk om det bare kunne skje en liiiten ulykke. Bare sånn at jeg slipper å dra på jobb…
Idet tanken streifet meg innså jeg det. Det hadde gått for langt. Jeg kunne ikke fortsette sånn. Jeg må ta vare på meg selv. Jeg kjørte trygt og forsiktig hjem (det hadde jo vært idiotisk om det faktisk skjedde en ulykke nå), gråt litt over at det hadde gått så langt, og skrev en lang e-post til sjefen min hvor jeg fortalte at jeg måtte bremse.
Så nå er jeg sykmeldt.
Jeg har vært her før. Dette er ikke min første utmattelse, noe som også gjorde at jeg kjente igjen tegnene. Forhåpentligvis i tide, slik at restitusjonstiden ikke blir altfor lang. Selv om jeg trodde jeg hadde kontroll, var belastningen fra hele 2024 – sammen med mye annet jeg ikke engang har nevnt .her – til slutt nok til å rive vekk det siste hjørnet av teppet under meg.
Jeg kommer meg gjennom dette også. Jeg har venner, verdens fineste, som er der for meg, og en mann som er min klippe. Og ikke minst har jeg verdens beste sjef, som gir meg 100% støtte og forståelse, og bedriftshelsetjenesten som tok i mot meg da jeg falt. Sånn sett er jeg veldig heldig.
Fremover skal fokuset være på å hente meg inn igjen. Jeg skal prioritere meg selv, gjøre ting jeg har godt av og får energi av. Det finnes lyspunkter framover, bokstavelig talt begynner det virkelig å merkes at dagene er lengre, og det er ikke SÅ lenge til det går an å kjøre motorsykkel igjen. Men akkurat nå kjenner jeg meg like sterk som en kattunge og blir sliten av det minste.
Det fine i det hele – om man nå skal insistere på å være positiv – er at jeg kan bruke tid på refleksjon og introspeksjon. Jeg ser allerede grunner til hvorfor jeg har så vanskelig for å bremse i tide, og hva jeg behøver for å holde meg over vannet. Bare det i seg selv er jo en god ting.
Som den kreative person jeg er så forsøker jeg å lade batteriene ved å gjøre det som gir meg energi – å skape. Akkurat nå betyr det mest å skrive og tegne. Og apropos det – visste du at du kan laste ned en fargeleggingsbok med mine tegninger og mandalas? Du finner fargeleggingsboken her:
