Hvorfor er det så vanskelig å elske seg selv?
Har du noen gang lurt på hvorfor det er så mye lettere å elske andre mennesker enn deg selv? Det snakket jeg om med en venninne her om dagen. Vi hadde ikke pratet på en stund, men det tok ikke lang tid før vi var dypt inne i et tema som begge synes er spennende: selvutvikling.
Hun fortalte om en video hun hadde sett; den handlet om å elske seg selv, eller snarere, hvordan vi ofte gjør det unødvendig vanskelig å elske oss selv. For det er jo ikke så lett, det synes i hvert fall ikke jeg. Jeg er nemlig for kort, for bred, for introvert og så videre.
Vi legger jo egentlig lista altfor høyt. For å være «elskbar» tror vi at vi må se perfekte ut, trene nok, ha en bra kropp, en fantastisk jobb, og helst et Instagram-vennlig sosialt liv.
Men er ikke det litt rart? Vi forventer ofte mye mer av oss selv enn av andre. Når vi elsker barna våre, familien vår eller vennene våre, gjør vi det jo ikke fordi de krysser av på en liste over krav. Vi elsker dem fordi de er seg selv – hele mennesker, med både styrker og svakheter. Så hvorfor er det så vanskelig å gi oss selv den samme kjærligheten?
En annen måte å tenke på
I videoen snakket Matthew Hussey (ukjent navn for meg, men du har kanskje hørt om ham?) om en annen måte å se på selvkjærlighet. Hvis du spør en forelder: «Hvorfor elsker du barnet ditt?»; så svarer de ikke «for at hun er så bra på matte» eller «fordi han er så søt i den genseren». Foreldrene elsker barnet fordi det er DERES barn, det er sånn vi er programmerte.
Så hva om du bruker samme modell for å elske deg selv?
Se for deg at du får utdelt et menneske. Den eneste jobben du har i livet er å ta vare på dette mennesket, passe på at det får i seg mat, går på do, er sosiale og så videre. Du skal rett og slett forsøke å gi mennesket ditt det beste livet det kan ha. Du elsker det uforbeholdent – det er jo ditt menneske – på samme måte som en forelder elsker barnet sitt. Da spiller det jo ingen rolle verken hvordan det ser ut eller hvor bra jobb det har – det er jo ditt og du elsker det for alt det er…og kanskje ikke er.
Det er nesten litt som i spillet The Sims: Du styrer en karakter og sørger for at den spiser, sover og får oppfylt sine behov – ikke fordi den må prestere noe stort, men fordi det er oppgaven din i spillet. Tenk om du kunne behandle deg selv på samme måte? Tenk om vi bare kunne være «den gode spilleren» i vårt eget liv og gi oss selv det vi trenger, uansett hvordan vi ser ut eller hva vi oppnår?
Hva om selvkjærlighet handler om å behandle oss selv som vi behandler de vi elsker – med omsorg, tålmodighet og uten betingelser?
Hva om det faktisk er så enkelt?
I videoen var poenget klart: Vi trenger ikke å oppfylle en lang liste med kriterier for å være verdt kjærlighet. Vi er allerede verdifulle, rett og slett fordi vi er oss selv. Kanskje selvkjærlighet ikke handler om å «jobbe seg opp» til å føle seg bra nok, men om å begynne å behandle oss selv som vi behandler de vi elsker.
Hva tror du? Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort, og det krever både øvelse og bevissthet å endre vaner og tankemønstre. Men kanskje det kan være et sted å begynne?
Kanskje det faktisk kan være som å sette seg ned og spille The Sims – bare at denne gangen er det ditt eget liv og selvfølelse du bygger.
PS! Andre elsker deg. Hvorfor skulle ikke du elske deg da?
