Refleksjoner om framtid, teknologi, psykisk helse og muligheten for å leve i 250 år.
For noen dager siden opplevde jeg sammen med kollegaene mine i Dataväxt et foredrag med Per Anders Östby, med tittelen «Vart i hela världen är världen på väg?».
Foredraget var en framtidsspaning, som det heter på svensk – altså et blikk mot framtiden, om muligheter, utfordringer og valg som ligger foran oss. Noen rett framfor nesa, andre 80 år fram i tid.
En god del av det han snakket om hadde jeg allerede hørt om eller hadde et forhold til, men det var utrolig interessant å få hans perspektiv på det, basert på forskning og fakta. Her deler jeg noen av de viktigste tingene jeg tok med meg; fra mitt eget perspektiv og med mine egne tanker i tillegg.
Verden i dag og framover
Trump, Putin, Netanyahu og flere andre gjør verden til et usikrere (og etter min mening fryktelig mye dårligere) sted å være. Man kan bli redd når Trump så åpenbart forsøker å endre lover og regler for at han skulle kunne være president en tredje periode.
Som en slags trøst kan man tenke på at det heldigvis skal veldig mye til for at selv den orange skal få til det. Dessuten – og dette minnet Per Anders oss om – begynner Trump for alvor å dra på åra. Hans dager som president er talte. Det samme gjelder også for flere av de andre maktsyke som går over lik for å få enda mer makt.
Selvfølgelig kan man være redd for at det bak dem står enda verre personer som driver det enda lenger. Det er alltid en mulighet for det, men jeg velger å søke trøst i hva en av mine favorittforelesere, Birger Landmark, sa da jeg studerte markedsføring:
«For enhver reaksjon finnes det en motreaksjon. Pendelen svinger fra ytterpunkt til ytterpunkt. Det kommer alltid til å snu.»
Det er altså håp i hengende (pendel)snøre.
Dessuten skal vi ikke alltid være så sikre på at vi har løsningen på alt her oppe i Skandinavia. Vi har fordelen av å ligge og vippe bekymringsløst helt på toppen av Maslows behovspyramide.
Hva vet vi om hvordan det er å leve i en helt annen kultur med andre verdier eller religioner? Eller total fattigdom, der det å realisere seg selv ikke engang eksisterer på dagsordenen?
Man skal faktisk ikke flytte lenger enn over grensa til Sverige før man oppdager at det er en god del uskrevne regler og forskjeller som man må ta hensyn til. Ydmykhet og nysgjerrighet er alltid en bra greie i møte med det man ikke kjenner.
Streak på DuoLingo?
Og når vi nå snakker om verden, hva med Kina?
I følge framtidsforskning – blant annet basert på fødselstall – kommer Kina til å minske med 900 millioner personer de nærmeste 75 årene, kan Per Anders fortelle. Det fødes rett og slett for få til å opprettholde det høye innbyggertallet.
Det vi i dag kan kalle «verdens verksted» – der en stor prosentandel av det vi kjøper blir produsert – blir kanskje ikke lenger et attraktivt marked.
Nå finnes det riktignok en usikkerhet om Kinas riktige innbyggertall, men trenden er uansett at fødselstallene synker.
Vi som har begynt å fundere på å lære oss kinesisk for å være klar for et kinesisk verdensherredømme kan kanskje vente litt med å starte en streak på DuoLingo.
Dessuten viser trender at vi tenderer å dra produksjon av varer nærmere oss. Blant annet fordi verden er et usikrere sted, og vi vil sikre at vi får tak i det vi trenger uavhengig av kriger, konflikter og skip som kantrer i Suezkanalen.
Tenk om det ikke alltid var penger og profitt som var viktigst, men at man isteden så mer på holdbarhet og etikk?
Psykisk uhelse øker – men hvorfor?
Et av de temaene som jeg brenner for å belyse er som du kanskje vet, psykisk helse.
Per Anders Østby presenterte en undersøkelse fra World Values Survey som viser at 25 % av svenskene synes at livet er innholdsløst (2023).
2,6 millioner svensker føler altså at livet deres ikke har noe innhold. Smak på den.
Hakket verre kanskje, men dessverre ikke overraskende, er at omtrent like mange synes at livet er meningsløst. At livet ikke har noe poeng.
Det om noe er skremmende. Vi har alle et grunnleggende behov for finne mening i tilværelsen. Være en del av noe større. Finne et «hvorfor».
En wake-up call blir det da når man på denne tidsaksen legger til når smarttelefonen kom og vi begynte å bruke scrolletommelen mer. Det sammenfaller med ganske stor nøyaktighet tidspunktet for når vi begynte å bli dårligere psykisk.
Hva gjør det med oss?
Joda – vi kan lære oss nye ting ettersom vi har all data i lomma.
Og vi kan få venner over alle landegrenser. Men gjør vi det – eller scroller vi bare planløst på saker som ikke gir oss noe, hverken hjerneføde eller kontakt med andre mennesker? Det kan se ut som at jo mer vi doom-scroller – jo dårligere blir den psykiske helsa.
Når man sitter der med nesa ned i telefonen er det kanskje ikke så rart da, at over 30 % av svenskene kjenner seg ensomme i følge denne undersøkelsen. Og det er ikke nødvendigvis «han rare» som skiller seg ut fra mengden. Det gjelder også folk som ser glade og fornøyde ut for omverdenen, men som på innsiden føler på ensomhet.
Jeg tror vi er mange som kan relatere til akkurat dette, kanskje særlig i voksen alder.
AI eller ikke AI – thats (not) the question
AI var selvfølgelig også godt representert i foredraget, men jeg skal ikke gå så dypt inn på det her. Det viktigste er at selv om du ikke er så interessert – ja, kanskje rent ut sagt litt skremt av AI, så bør du begynne å bruke det.
Er du redd for å miste jobben til AI?
Det er en vel begrunnet frykt, men du kommer ikke til å miste jobben til AI i seg selv – du kommer til å miste jobben til noen som kan bruke AI.
Er du interessert i hvordan jeg selv har brukt AI som samtalepartner i vanskelige livssituasjoner kan du lese om det her.
Hvor lenge vil du leve?
Den for meg kanskje største aha-opplevelsen under Per Anders’ forelesning var denne:
Vi er trolig den siste generasjonen mennesker som ikke kan oppgradere kroppen vår etter eget ønske
Vi kan allerede repareres med hofte- og kneproteser, pacemaker, cochleaimplantater og så videre, men bare på grunn av et dokumentert medisinsk behov.
Snart kan vi forbedres med eksoskjelett og nevroteknologi som ikke bare reparerer, men gjør selve funksjonen bedre enn før.
Tenk deg Sigourney Weaver som bruker et eksoskjelett i filmen Aliens.
Mer hverdagslig: gi eldre mennesker støtte for dårlige knær, hofter eller rygg og gjør det lettere for dem å være selvstendige lenger.
Eller for personer som har hatt slag eller en skade og trenger hjelp til å lære å gå igjen.
Enda lenger fram kan vi antagelig bytte ut organer med kunstige, som varer lenger enn biologiske – etter eget valg. Ledd som ikke blir slitt på samme måte som våre biologiske. Folk som lever med sykdommer som ikke er farlige i seg selv, men som sterkt reduserer livskvaliteten kan få hjelp. Som for eksempel Restless legs eller kroniske smerter.
Ikke fordi det er medisinsk nødvendig eller livskritisk, men fordi man har muligheten til å forbedre kroppen – og dermed også livskvaliteten.
Og ikke nok med det, kjære kunde – forskningen er på gang med å løse aldringsproblemet – altså gjøre biologiske endringer som gjør at vi lever lenger.
På direkte spørsmål fra meg om akkurat dette svarer Per Anders:
«Jeg tror den første personen som har mulighet til å bli 250 år allerede er født.»
Det er en fryktelig spennende og ikke minst svimlende tanke!
Om man kan velge å bli 250 år og leve som en frisk, oppegående person – hadde du villet gjøre det?
Å kunne se barnebarn, barnebarns barn, barnebarns barnebarn og…ja – du skjønner greia – vokse opp hadde vært utrolig morsomt.
Å se hvordan menneskeheten løser miljøproblemer og konflikter – veldig spennende.
Å ta i bruk all ny teknologi, nye måter å skape på, å se hvor vi tar veien rett og slett – helt uslåelig.
Samtidig føler jeg oftere og oftere at jeg blir oppgitt over verden og hvor den er på vei, og da føler jeg meg ganske maktesløs. Ny teknologi er fantastisk, men altfor mange mennesker kjenner ingen grenser for å utnytte den på bekostning av andre.
I sånne stunder tenker jeg at det kanskje er greit å ikke leve 250 år, likevel.
Håp om framtiden
Uansett hva som skjer er det aller viktigste at man ser seg selv i dette perspektivet og faktisk forsøker å finne innhold og mening med livet sitt. Vær med venner, ring til et familiemedlem, hold kontakten med de som gjør livet ditt bra.
Gjør noe som gjør deg glad, pass på deg selv og de rundt deg.
En klisje kanskje – men likevel så sant: lev hver dag som den var den siste.
Bruk fintallerknene, ikke spar på de beste klærne i skapet, gjør noe du har lyst til, men ikke har turt før. Du vet aldri når det er for sent.
Om det er for sent å gjøre det i morgen eller om 250 år vet vi ikke enda, men jeg kommer ikke til å ta noen sjanser.
Per Anders Östby er en futurist og samfunnsanalytiker som formidler komplekse temaer som teknologi, samfunnsutvikling og menneskets framtid på en forståelig og tankevekkende måte. Han kobler teknologiske trender med etiske, eksistensielle og menneskelige spørsmål og utfordrer publikum til å refelktere over hva utviklingen betyr for hvordan vi lever, jobber og forstår oss selv.
Disclaimer: Denne teksten er skrevet basert på mine egne notater fra forelesningen med Per Anders Östby. Det er mine egne tolkninger og tanker som ligger til grunn, og uten hjelp av AI annet enn til korrekturlesing.
Som det uforbedrede mennesket jeg (så langt) er kan jeg huske feil, tenke feil og tolke feil. Gjør din egen research, tenk selv og vær snill mot dine medmennesker.
