…eller hvordan tilknytningsteorien påvirker relasjonene våre
Har du noen gang lurt på hvorfor noen relasjoner føles trygge og stabile, mens andre fyller deg med usikkerhet eller skaper avstand? Har du vanskelig for å stole på nye personer i livet ditt? Synes du det er vanskelig å finne en partner eller forholde deg til folk på jobben? Å få til gode relasjoner med folk generelt?
Svaret kan ligge i noe så grunnleggende som hvordan du knyttet deg til omsorgspersonene dine som barn. Tilknytningsteorien, utviklet av psykologen John Bowlby, handler om nettopp dette – og den påvirker mer enn vi ofte tror.
Jeg hadde hørt om tilknytningsteorien, men ikke satt meg inn i hva det var. Det burde jeg definitivt ha gjort mye tidligere! Denne kunnskapen ga meg en enormt mye større innsikt i mitt eget liv og relasjoner. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det endret mitt liv og synet på meg selv og andre.
Hva jeg gjorde? Jeg leste boken Hemligheten av Dan Josefsson og Egil Linge.
Hva er tilknytningsteorien?
Tilknytningsmodellen ble utviklet gradvis gjennom forskning på 1900-tallet men den ble først klart definert og akseptert som en teori av psykologen John Bowlby på 1950- og 1960-tallet. Modellen forklarer hvordan barn danner følelsesmessige bånd til omsorgspersonene sine, og hvordan disse mønstrene fortsetter å påvirke oss gjennom livet. Den beskriver tre hovedtyper av tilknytning:
- Trygg tilknytning: En person med trygg tilknytning føler seg komfortabel i nære relasjoner. De stoler på andre og har en sunn balanse mellom selvstendighet og avhengighet.
- Engstelig tilknytning: Denne typen kan føre til at man blir klamrende eller usikker i relasjoner, fordi man er redd for å bli forlatt.
- Unnvikende tilknytning: Her trekker man seg unna nærhet og har vanskelig for å stole på andre.
Som voksen kan disse gi ulike reaksjoner og adferdsmønstre, noe som forfatterne av Hemmeligheten illustrerer på en enkel og fin måte ved å beskrive fiktive personer og hvordan de relaterer med andre. De fleste av disse personene har vanskeligheter med å finne en partner og skape en relasjon som varer over tid.
Eksperimentet A strange situation
For å studere hvilken tilknytningsmetode barna hadde, ble det av psykologen Mary Ainsworth utviklet et forsøk på 70-tallet som ble kalt A Strange Situation. Barna var vanligvis rundt ett års alder når eksperimentet ble gjennomført. Det foregår i et laboratorium, i et rom der det finnes leker som oppmuntrer barnet til å utforske. I rommet finnes det også en person som er fremmed for barnet. Gjennom en serie korte episoder observerer forskerne hvordan barnet reagerer i samspill med omsorgspersonen, den fremmede og under separasjon og gjenforening.
I starten av forsøket er barnet og omsorgspersonen alene i rommet, slik at barnet kan venne seg til omgivelsene og føle seg trygg. Etter en stund kommer en fremmed inn i rommet. Først samhandler den fremmede med omsorgspersonen, og deretter forsøker vedkommende å få kontakt med barnet. Dette skaper en situasjon der barnet møter noe nytt og potensielt utrygt.
Omsorgspersonen forlater så rommet i noen få minutter, og barnet blir alene med den fremmede. Dette øyeblikket gir forskerne innsikt i hvordan barnet håndterer stress og separasjon. Reaksjonene varierer; noen barn blir opprørte, mens andre ser ut til å ignorere situasjonen. Etter kort tid returnerer omsorgspersonen til rommet, og barnet får mulighet til å gjenforenes med denne. Denne gjenforeningen er spesielt viktig, da barnets reaksjon avslører hvordan det søker trøst og regulerer følelsene sine.
Gjennom observasjon av barnets atferd under separasjon og gjenforening, identifiserte forskerne tre hovedtyper av tilknytning: trygg, engstelig/ambivalent og unnvikende. Barn med trygg tilknytning viser seg ofte opprørte når omsorgspersonen forlater rommet, men lar seg raskt trøste ved gjenforeningen. De bruker omsorgspersonen som en «trygg base» og vender tilbake til utforskningen etterpå. Barn med engstelig/ambivalent tilknytning blir svært opprørte ved separasjon og har vanskelig for å roe seg selv når omsorgspersonen kommer tilbake. De søker trøst, men kan samtidig virke sinte eller avvisende. Barn med unnvikende tilknytning viser derimot liten reaksjon når omsorgspersonen forlater rommet, og de unngår eller ignorerer henne ved gjenforeningen.
(Senere forskning har identifisert en fjerde tilknytningsstil – disorganisert tilknytning – der barn viser motstridende eller forvirrede reaksjoner, som å fryse, vise frykt eller virke usikre på hvordan de skal forholde seg til omsorgspersonen, men denne kommer jeg ikke gå inn på her.)
I boken Hemligheten beskrives det blant annet hvordan man tolker et barn som har en unnvikende tilknytning. Det er tilsynelatende helt uberørt av at omsorgspersonen forsvinner, og også kan ignorere denne helt når den kommer tilbake inn i rommet. Men om man måler barnets puls og stresshormoner så ser man at barnet er i en slags stille panikk. Det viser altså ingenting av sine ekstremt sterke følelser utad. Første gang jeg leste dette ble jeg veldig berørt. Jeg kjente igjen følelsen av å være fullstendig opprevet innvendig, men tilsynelatende helt rolig utvendig. Jeg fikk tårer i øynene, så til de grader kjente jeg meg igjen. Jeg formelig slukte resten av boken.
Jeg ble fullstendig vippet av pinnen når jeg lærte hvordan tidlige relasjoner danner grunnlaget for følelsesmessig utvikling, og – hold deg fast – hvordan vi som voksne forholder oss til nære relasjoner!
Hva lærte jeg fra boken Hemmeligheten?
For å være litt personlig: jeg har alltid hatt vanskelig for å stole på andre, særlig de som begynner å komme meg nære. Dette gjelder venner, men også partnere. De aller fleste som i dag står meg nære har gått igjennom et helt batteri med mine «tester» uten å vite om det. Det kan være så enkelt som at jeg tester om de holder på en hemmelighet, om de er interessert i meg som person eller bare vil utnytte meg og så videre.
Jeg har trodd at dette kommer av en litt rufsete barndom, der jeg først ble ekstremt overbeskyttet og så rundt 10-års alder måtte klare meg selv i mangt og mye på grunn av sykdom i familien. Men nå forstod jeg at det også var mitt tilknytningsmønster som snublet ben for meg. Det forklarte så mye; ikke bare fra mine tidligere forhold, men også episoder fra mitt nåværende.
Hva kan vi gjøre?
Hemmeligheten viser at selv om vår tilknytningsstil er formet tidlig i livet, er vi ikke låst til den. Ved å bli bevisst på egne mønstre og hvordan de påvirker relasjonene våre, kan vi skape positive endringer.
I boken foreslår Josefsson og Linge flere øvelser for å utvikle tryggere tilknytning. En metode er «Gjør tvert om». For å forsøke å forklare:
La meg si at du er en person som har vanskelig for å stole på folk, og ikke vil ha noen nære deg rent fysisk. Men så er det en relasjon du egentlig vil skal utvikle seg til mer nærhet, men kroppen formelig skriker når du kommer nære. Om du da er bevisst på at det er ditt tilknytningsmønster som skriker, og dermed hindrer deg i å gjøre det du vil – da skal du gjøre tvert om. Istedenfor å løpe derfra i panikk skal du la personen komme nære selv om det er ubehagelig. Fortell kroppen din at «Takk, jeg vet at du forsøker å beskytte meg, men i denne situasjonen er det overflødig.».
Klarer du å bli i situasjonen, vil du oppdage at det ikke var så farlig, og du er ett skritt nærmere å nå ditt mål om nærhet fra en annen person. Eksponeringsterapi kan man kanskje også kalle det.
Å jobbe med tilknytning krever tid og innsats, men det kan gi livsendrende resultater – både for deg selv og dine relasjoner.
Hva med deg? Har du tenkt på hvordan din egen tilknytningsstil påvirker relasjonene dine? Hvis du vil vite mer, anbefaler jeg deg virkelig å lese Hemligheten (jeg har bare funnet den på svensk, dessverre), eller annen litteratur som omhandler tilknytningsteori. Du kan jo gjøre et søk med ChatGPT for eksempel. Kanskje det kan bli starten på en reise mot tryggere relasjoner og et bedre selvbilde for deg også!
