For ett år siden var jeg fortsatt hundeeier. Jeg hadde en fantastisk smart, hengiven bulldoser av en pelskling – som var syk. Vi gjorde alt vi kunne, men på et tidspunkt måtte vi innse at det ikke var mer å gjøre og at han skulle få slippe å ha vondt mer.

Det er den vanskeligste beslutningen jeg noen gang har tatt. Hvordan tar man en sånn beslutning uten at hjertet rives i fillebiter?

Vår elskede aussie som hadde gitt oss så mye glede og kjærlighet, men også mange grå hår – han var lur, den lille rampen. Vi kjempet mange kamper om hvem som bestemte, men resultatet ble en skikkelig gullhund som skulle blitt så mye eldre enn knapt fire år.

For snart ett år siden dro vi til veterinæren for siste gang. Han var like glad som alltid, og jeg følte meg som verdens verste person som visste hva som skulle skje. Jeg gråt og jeg gråt, og i tiden etterpå forsøkte verden å fortsette på vanlig vis, men jeg hadde mistet en del av meg. Det var så tomt etter ham.

Vi begravet ham i hagen, der jeg nå kan se stenen som ligger på graven når jeg løfter blikket og ser ut av vinduet.

Jeg mistet all lyst til å være kreativ en lang stund. Jeg klarte ikke å finne mojoen. Hobbyen jeg hadde funnet så mye glede i fristet ikke lenger. Hverdag og jobb ble et ork.

«Det er jo bare en hund», sier folk. Men han var ikke «bare en hund». Han var min beste venn, som jeg savner og tenker på hver eneste dag. Følelsen av hans våte snute i hånden min når han syntes jeg hadde sovet lenge nok. Det ivrige blikket, de fornøyde sukkene når han sov. Nå er det tyst.

Det har tatt meg lang tid å komme tilbake. Så smått sitter jeg nå mer og mer foran scrappepulten i Girlcaven igjen. Tiden leger alle sår sies det, men jeg vet ikke helt om det stemmer i dette tilfellet, jeg gråter fremdeles ved tanken på min pelskledde kompis. Jeg har mistet mange familiemedlemmer opp igjennom tidene, men dette er faktisk verre, merkelig nok.

Så hvorfor deler du dette nå? lurer du på. Det er fordi jeg har blitt inspirert av Ida Jackson til å skrive mer og dele det med verden. Og det kjennes godt. Det er en måte å bearbeide sorgen på, og kanskje også vise at også de vonde følelsene er verdt å deles, ikke bare det «perfekte livet» på Instagram. Vi har dem alle og må håndtere dem i ulike faser i livet.

Du kan også bli inspirert: les mer i Facebookgruppa Skrivekurs med Ida Jackson: Sort messe 2022