[Imposter Syndrome]: følelsen av at du egentlig ikke er bra nok eller så flink som folk tror, og at du når som helst kan bli «avslørt». Selv når du får ros, gjør noe skikkelig bra eller virkelig mestrer noe, kjennes det som om du bare har flaks. Eller har lurt systemet. Eller skjult dine «mangler».
Høres det kjent ut? La meg fortelle mer:
(Forresten! Ikke glem å laste ned gratis kalender for 2026, med kompass, fargeleggingsmotiv og refleksjon på @Kompispraten på YouTube.)
Post før du tør – og hva det gjorde for meg
De siste to ukene har jeg vært aktiv i kurset til Ida Jackson, «Post før du tør». Det har handlet om akkurat det det høres ut som – å ikke være så redd for å synes, å tørre å være tilstede med hele seg. Uten å være redd for hva tante Agathe skal si eller kollegaen – eller eksen for den sakens skyld.
Det har vært utrolig givende og interessant.
Jeg har lært mye, men det viktigste er kanskje:
Slutt å prøve så jævlig hardt
Jeg er en sånn person som vil gjøre allting «riktig».
Sånn som det «skal være».
I «riktig rekkefølge».
Sånn at det gir et profesjonelt inntrykk, eller at andre skal like det.
Eller i alle fall ikke mislike det.
Jeg innså at jeg har lagt så enormt mye tid på akkurat det, og fremdeles tenkt at jeg ikke er «flink nok». Jeg kan jo ingenting, egentlig. Alle andre kan sikkert alt bedre enn meg.
Alle kan dette bedre enn meg. Eller?
Men i en av live-sendingene til Ida forsto jeg noe viktig. Det var mange som ikke kunne lage nettsider, som hatet å være både foran og bak kameraet og som ikke hadde peiling på alt det tekniske.
Men jeg har jo holdt på med nettsider siden Internett kom.
Jeg er utdannet webdesigner (selv om det er lenge siden – 25 år siden faktisk)
Jeg har estetisk bakgrunn, og jobber kreativt hver eneste dag.
Jeg har laget utallige nettsteder i WordPress og beveger meg uten problemer i det universet.
Og Adobe-universet skal vi ikke snakke om. Premiere Pro, InDesign og Photoshop er mine nærmeste kolleger, og jeg elsker dem.
Kanskje jeg var bra nok likevel?
Dette er faktisk ikke ting som «alle» kan bedre enn meg. Absolutt finnes det mange som sikkert kan dette enda bedre, men jeg er faktisk ganske god!
Det var en øyeåpner! Jeg er bra nok!
Jeg KAN – men hva vil jeg?
Så hva gjør Verene med denne innsikten da – jo, med blod på tann løper hun til hjemmesiden sin og bygger den om – for visst burde det være muligheter for å tjene på disse tjenestene sånn litt på si?
Jeg bygger om forsiden på noen timer, men det er noe som skurrer. VIL jeg egentlig dette? Hva vil jeg EGENTLIG?
Veldig mye av livet mitt har dreid seg om å leve etter andres forventninger, og mine egne ønsker har ikke kommet opp til overflaten en gang.
Så nå tar jeg meg tid til å tenke meg om.
Hva er det egentlig jeg liker å gjøre – sånn aller best?
Mitt «hvorfor» – den kreative prosessen
Og jeg kommer fram til at det er selve den kreative prosessen jeg elsker.
Når jeg blir i fyr og flamme over en idé og MÅ teste den med en eneste gang. Når jeg sitter der nedgravd i papir og lim eller intenst maler på et prosjekt. Eller når jeg pirker på pixelnivå på noe grafisk eller får timingen eksakt riktig i et videoprosjekt. Eller skriver på en tekst som er viktig for meg.
Når jeg går helt opp i prosessen og glemmer å spise og gå på do og har det herlige buzzet i hodet og kroppen.
Hyperfokus. Jeg elsker det.
Hører du meg? Nei, tydeligvis ikke
Men alt etterpå er ikke like interessant. Jo, jeg vil såklart at noen skal like det jeg har gjort, og holder øye med likes, abonnenter og følgere om jeg har delt det på nettet. Men som oftest blir jeg skuffa. Og det er kjedelig med tall.
Jeg når ikke gjennom bruset heller. Det er for mange som roper og skriker.
Og jeg er ingen som hyler etter oppmerksomhet. Jeg vil at folk skal like meg for meg – for det jeg gjør, for den jeg er – for det jeg skaper. For min autentisitet, min ekthet. Ingen fasade, ingen rolle. Bare meg. Hel ved.
Jeg orker ikke løpe etter folk for å si «Se her! Se hva jeg har laget! Lik meg, trykk hjerte, følg meg!«. Det føles bare feil.
Og ikke minst kjennes det tomt.
Hvorfor må jeg ha andres bekreftelse for å få en følelse av at jeg er bra nok? Holder det ikke at jeg selv synes det jeg har laget er fint og at jeg er stolt av det?
Dagens hjemmelekse. Til meg – men kanskje deg også?
Det er lett å si «Du er bra nok!» til andre – det har jeg gjort mange, mange ganger. Men nå skal jeg begynne å si det oftere til meg selv, og mene det.
Om jeg fikk glede og energi av å gjøre det burde det definitivt være nok.
«Du er flink!«, skal jeg si. «Dette ble kjempebra, drit i hva andre måtte mene.»
Det kommer til å være vanskelig, det er tross alt mønstre jeg har med meg fra jeg var veldig liten. Prestasjon = du får være med i fellesskapet – det er lærdommen som sitter i sjelen. Nå vil jeg avlære den.
For å gjøre det kommer jeg til å dele ting her som jeg aldri har delt før. Jeg tør egentlig ikke, men jeg kommer til å gjøre det, og antakelig gå og gjemme meg under dyna.
Jeg skal gjøre det likevel, og tenke:
Om du som leser liker det: supert!
Om du ikke liker det: Vel – det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre med det.
For jeg vil leve et rikt liv, følge mine drømmer og rett og slett ha det bra. Være meg selv fullt og helt. Jeg vil ikke ligge for døden og angre på at det er noe jeg ikke turte å gjøre.
Så nu kör jag!
Om du kjenner deg igjen:
Gjør den tingen nå! Gjør det før du tør! Kast deg ut i det. Og fortell gjerne hvordan det gikk, så kan vi støtte hverandre.
