Verenes Creative Girlcave
Happiest when creating!
Da jeg var liten ville jeg gjerne spille i skolekorpset, men jeg fikk ikke lov fordi det var så mye foreldrene måtte bidra med – loppemarkeder og så videre. Men jeg fikk begynne i koret, og var med der en stund. Det er likevel ikke helt det samme som å spille et instrument, lære seg å mestre det og kunne spille med og for andre. Så i voksen alder, etter å ha sunget mye, blant annet i bedriftskoret der jeg jobbet, bestemte jeg meg for å gjøre alvor av det.
Spørsmålet var nå – hvilket instrument? Jeg hadde brukt uendelig med timer på å spille GuitarHero på Playstation, men hadde en oppfatning av at en ordentlig gitar var for vanskelig ettersom jeg har små hender og fingre (eller så er det bare innbilning – men sånn kjentes det i alle fall). Jeg har alltid hatt sansen for bass, så bassgitar fikk det bli ettersom den bare har fire strenger og halsen er smalere enn på gitaren. Jeg leste til øyet ble stort og vått om hvilken bassgitar man burde velge osv osv osv, men endte til slutt opp med å kjøpe en som jeg både syntes så tøff ut, kjentes bra å ha på (ikke for tung) og hadde en grei pris. Jeg følte meg sånn passe dum der jeg sto på 4Sound og skulle «teste» bassen, for jeg kunne jo ingenting. Jeg passet på å samtidig kjøpe en «gig-bag» å bære den i, og på vei ut av butikken tenkte jeg at nå så jeg sikkert ut som en musiker, men jeg følte meg definitivt ikke som en.
Noe av det første jeg gjorde var å melde meg på denne nettsiden: www.scottsbasslessons.com etter anbefaling fra en bekjent. Siden var bra den, masse info og en veeeldig snakkesalig basslærer som gikk igjennom det grunnleggende. Men, som fullstendig lysegrønn rookie var det likevel informasjon jeg savnet. Jeg hadde i mange perioder av livet lekt med keyboard, gikk til og med på «orgelkurs» da jeg var liten (sikkert noe jeg fikk fordi jeg ikke fikk lov å begynne i korpset), og hadde rimelig kontroll på tangentene og notene og hvordan skalaen var bygget opp med hele og halve toner på hvite og svarte tangenter. Men hvordan var det på en bassgitar? Hvor var tonene der? Jeg forsto såklart at de blir lysere jo lenger ned på halsen man kommer, men det var vanskeligere å se mønsteret på hel- og halvtonene. Det høres kanskje dumt ut, men jeg strevde VELDIG med å finne ut av det. De fleste av Scotts leksjoner ble ganske uforståelige når jeg ikke engang hadde skjønt disse elementære tingene. Jeg klaget min nød i forumet på siden, og fikk hjelp av en eldre, erfaren bassist. Han forsto behovet mitt umiddelbart, og søkte og fant en oversikt over gitarhalsen der bånd og toner var markert. DA datt polletten ned. Imidlertid syntes jeg det var vanskelig å lære noe basert på leksjonene og oppgavene på Scotts Bass Lessons. Jeg fant ut at det nok var greit å ta et ordentlig kurs. Men basskurs for gamle (nåja) kjerringer som vil lære å spille vokste ikke akkurat på trær, så det ble enkelttimer hos MuNo (Musikkundervisningen i Norge) som ble alternativet. Da jeg kom til første time på Øvingshotellet på Schous plass i Oslo og sto utenfor døren til «mitt» øvingsrom ble jeg plutselig kjempenervøs. Her sto jeg og så ut som en musiker med gig-bagen min, også var jeg bare helt noob! Kunne ingenting! Hvem trodde jeg at jeg var liksom? Med skjelvende fingre som bommet på stort sett alle strengene loset basslærer Jarle meg gjennom første timen med stor ro, og fortalte at den eldste eleven hans var 72 år. Altså var jeg langt fra eldst. Puh!
Timene med Jarle var gull verdt. Han lærte meg å spille etter tabs, noe som fritok meg fullstendig fra det irriterende momentet med å huske hvor hver tone var på hvilken streng. Plutselig «kunne» jeg spille! Vi tok utgangspunkt i sanger jeg hadde et forhold til og som var forholdsvis enkle, for eksempel «La Grange» med ZZ-top, «With or without you» med U2 og etterhvert en av mine all time favorites «Kayleigh» med Marillion.
Etterhvert meldte likevel ønsket om å lære seg å spille gitar, altså vanlig seks-strenget gitar seg. Det er veldig kult å spille bass, men av og til kunne det vært kult å spille noe som vanlige folk kjenner igjen også. Kunne akkompagnere til en sang for eksempel. Til bursdagen min fikk jeg en enkel elgitar av samme merke som bassen min (som jeg jo elsker dypt og inderlig), og prosessen startet på nytt. Gitar er nok likt bassgitar, men likevel ikke. Privattimer utgikk på dette tidspunktet, men det finnes vanvittige mengder av informasjon på internettet. Pluss at jeg nå hadde en kompis som spilte gitar og som jeg spilte litt sammen med. I tillegg fant jeg en app til telefonen (iPhone) som heter Yousician og som var både lærerik og morsom. Den likner litt på GuitarHero, «hører» hva du spiller og kommer med tilbakemeldinger på om det du spiller er riktig. Tynne, tynne stålstrenger på en gitar er noe helt annet enn de tykke tvinnede strengene på en bass, så venstre hånds fingre blir sårere og sårere, men på et tidspunkt må jeg vel få træl nok til at de slutter å verke når jeg spiller!