Barnlig julestemning
Julen er egentlig en favoritthøytid for meg. Jeg husker hvordan jeg og søsteren min satt på julaftens morgen i sofaen. Mamma hadde kokt kakao til oss, vi hørte på julekassetten til Dizzie Tunes. Jeg sang med på «Julenissen kommer i kveeeeeld» og var kjempespent på alle pakkene som lå under treet. En av dem som var til meg hadde verdens beste lyd når jeg ristet på den: Lego. Det var jeg nesten sikker på!
Det var vanskelig å vente helt til kvelden, men Tre nøtter til Askepott, Reisen til Julestjernen og Donald gjorde pinen kortere. Duften av ribbe og surkål spredte seg i huset, ute lå snøen hvit.
Julestemningen lå som et trygt og varmt pledd over oss.
Julemiddagen begynte presis kl. 17, og pappa hadde på seg sin fineste dress. Mamma hadde rukket å pynte seg mens ribbesvoren ble sprø i ovnen. Jeg måtte også pynte meg, og jeg hatet nylonstrømpene som snurpet seg under tærne.
Julen ble skålt inn og Sølvguttene sang.
Medisterkaker, kotelettkam, surkål, saus og poteter ble servert på finserviset. Ribba hoppet jeg over; for mye ekkelt fett. Brusen drakk vi barna fra fine glass med stett. Det skulle være fint, det var jo jul!
Middagen var et høydepunkt, men jeg lengtet likevel til at den skulle bli ferdig – ett steg nærmere gaveutdelingen.
Å gi bort er også en glede
Tidligere i desember hadde jeg gått forbi jernvarehandelen på vei hjem fra skolen. I vinduet sto det utstilt en liten nisse, laget av malte stener. Den så liksom opp på meg og jeg kjente at den ville jeg gi som julepresang til mamma.
Stoltheten over å være så stor at jeg kjøpte egne presanger var påtagelig. Jeg mener å huske at butikkpersonalet smilte litt av meg der jeg sto ved disken og veslevoksent forklarte at jeg skulle ha akkurat den nissen som sto i vinduet.
Nå lå den pent innpakket under juletreet. Det var nesten like morsomt å gi bort som å få presanger.
Vente, vente vente
Men først skulle det vaskes opp så klart; dette var lenge før vi hadde oppvaskmaskin. Og så skulle de voksne «synke maten», før det var tid for kaffe og kaker. Og kaffen skulle traktes, og kakene skulle legges opp på fat. Mammas marsipankuler ble lagt i en skål, og St. Hallvard-likør og glass skulle dekkes på. Det tok uendeligheter med tid.
Men endelig var vi der! Saksen ble funnet fram, og hvem skulle få den første pakken? Eldst først? Ja, eldst først. Tortur!
En etter en fikk gave, pakket den opp så alle kunne se hva det var, og takket pent til den som hadde gitt den. Mamma ble glad for nissen, og jeg sprakk nesten av stolthet og glede over å gi bort noe på ordentlig.
Endelig var det min tur, og presangen med den avslørende lyden ble pakket opp. Selvfølgelig var det Lego! Lillesøster fikk Duplo. Så var det den eldstes tur igjen, og sånn holdt vi på til alle presangene var pakket opp, kakene spist, nøttene knekt, og likøren drukket.
Den før så ryddige stua var nå full av brukt innpakningspapir, gaver og leker.
Da det ble sengetid var jeg lei meg for at det var over. Nå var det 365 dager til neste gang!
Så sovnet jeg trygt i sengen min og gledet meg til neste dag, som utelukkende var satt av til avslappende aktiviteter som å leke med det man hadde fått, spise mer julemat, dessert og kaker.
Min tidlige barndoms jul var perfekt. Familie, samhold, tradisjoner og faste rutiner.
Det er sånn jeg fremdeles skulle ønske at det var. Men på veien mot voksenlivet gikk mye i knas.
Tryggheten forsvant
Mamma ble syk, og livet ble plutselig preget av utrygghet og uro. Ti år gamle meg måtte altfor tidlig bli voksen for å ta vare på lillesøster.
Selv om julen ble feiret på omtrent samme måte i mange år etter dette, ble julestemningen aldri den samme. Jeg hadde lært at trygghet plutselig kunne forsvinne.
Endring er det eneste sikre
Det eneste man kan være sikker på her i livet er at ting endrer seg hele tiden. Derfor har jeg klamret meg til juletradisjonene – de var trygge.
Sakte men sikkert vannes de likevel ut.
Jeg giftet meg og flyttet til Sverige, der julen feires nesten på samme måte, men ikke helt. Søsteren min har kjæreste med familie, og datteren min har samboer og sønn. Plutselig er det mange familiers tannhjul som skal hake i hverandre. Det feires annethvert år her, annethvert år der. Hver jul blir et puslespill der man etter beste evne skal pusle sammen bildet som består av ulike tradisjoner hos ulike familier på ulike dager.
Det er først nå jeg innser hvor mye barndommens julefeiring representerer trygghet for meg. At lille Verene fremdeles finnes dypt inne i meg og lengter etter tryggheten som fantes i luktene, smakene, spenningen og gleden. Etter kakao i sofaen og Askepott på TV. Den høytidelige stemningen under julemiddagen. Ja, til og med Sølvguttene.
Hva er egentlig det viktigste med jul?
Men hva er det som egentlig er viktigst? For meg er det selvfølgelig menneskene og den felles møteplassen som julen gir. Men det er også viktig for meg med julegaver. Å gi bort noe man har kjøpt eller laget med omtanke og se hvordan mottakeren reagerer.
Og oppleve det samme selv. Det ligger et grunnleggende behov i det.
Å bli sett.
Jeg er heldig. Jeg har verdens beste lille familie, noen å feire med, og en jul som er så trygg som livet kan tilby akkurat nå. Jeg er takknemlig for alt sammen, og særlig i år når jeg skal feire jul med barnebarnet for aller første gang.
Men i år blir det ekstra viktig å ta med lille Verene på feiringen. Vi skal se på Askepott på TV og spise seigmenn og sjokolade. Pakke opp en og en presang så alle kan se hva alle får. Takke pent.
Så skal vi legge oss og tenke på at det er et helt år til neste gang. Undres hvordan julen ser ut da?
Jeg håper du får en god juletid med minimalt med stress og maksimalt med trygghet og glede. Jeg håper du slipper å være alene om du ikke gjerne vil være nettopp det.
Og feirer du med barn – la julen være hvit.
God jul. ❤️
