Få hjernen til å gå i skjermsparermodus

…og hvorfor litt nynning faktisk kan roe ned kroppen

«Du må finne ut hvordan du aller best henter deg inn igjen,» sa psykologen.
«Finne de tingene som gjør at du slapper av. At hjernen går over på skjermsparer.»

«Jo…», svarte jeg. «Men jeg aner jo ikke hva det er? Hvordan skal jeg vite det, jeg har jo alltid kjørt full spiker hele livet.»

Det tok meg litt tid å forstå det. For jeg kjente meg jo egentlig ikke som noen som fikk gjort særlig mye. Likevel satt jeg her, sykemeldt og utbrent for andre gang og med en ADHD-diagnose fersk i bagasjen.

Sakte men sikkert innså jeg at jeg hadde gjort veldig mye.
Ekstremt mye faktisk. Mer enn de fleste.
Men jeg hade gjort det jeg trodde ble forventet av meg – ikke nødvendigvis det jeg ville selv.

Ikke så rart at jeg ikke satt igjen med noen følelse av å ha utrettet noe. For jeg hade jo stort sett gjort ting for andres skyld, ikke min egen.

Når man løper i alle retninger på den måten er det som å løpe orientering uten kart. Man løper fra den ene posten til den andre, men kommer aldri til mål. Man blir bare utslitt.

Så da satt jeg der med psykologen da, med utmattelse nummer to på nakken og ble utfordret på hvordan jeg levde livet mitt.

Hvordan henter man seg inn igjen? Når man aldri har ofret det en tanke?
Psykologen hade forslag.
«Mange synes det er fint å gå i skogen, eller bare være i naturen, eller…»Nei fysj», avbrøt jeg og rynket på nesen. «Naturen for meg er bare slit og oppoverbakker», konstaterte jeg, mens jeg for mitt indre øye så for meg alle turer med skolen. Turer på ski, sykkel eller bare på beina.
Jeg var ikke flink verken til å gå på ski eller sykle særlig langt. Havnet alltid sist, ofte med en utålmodig lærer bak meg som syntes jeg kunne «komme igjen» eller «kjøre på». Eller kanskje de ikke var utålmodige, kanskje det bare var i mitt eget hode.

Uansett var det ingen følelse av mestring og moro, bare slit og strev.
Ingen positive assosiasjoner som kunne få hjernen til å slappe av der, altså.

«Musikk da?» prøvde psykologen seg. «Liker du musikk?».
«Ja!» svarte jeg. «Jeg elsker musikk. Jeg kan ikke leve uten musikk!».
Samtidig som jeg sa det, lurte jeg på hvor lenge det var siden jeg faktisk hade hørt på noe som helst – ordentlig lyttet, tatt til meg musikken. Jeg kunne ikke huske sist.

«Jo,» konkluderte jeg. «Musikk kan nok være en måte å hvile hjernen på».

Kroppens egen beroligende mekanisme

Visste du at å synge eller bare nynne,  stimulerer vagusnerven? Det kan faktisk hjelpe til å redusere stress og aktivere kroppens parasympatiske nervesystem, det som gjør at vi finner ro. Vibrasjonene fra stemmebåndene stimulerer vagusnerven direkte.

Vagusnerven – for å være litt teknisk – er den største hjernenerven. Den går fra hjernen og ut i hele kroppen. Den fungerer som en toveis kommunikasjonskanal mellom hjernen og de fleste indre organer.
Når man er utmattet klarer ikke vagusnerven lenger å regulere kroppens ro-system effektivt, noe som fører til at kroppen forblir i «fight or flight»-modus.

Høres det kjent ut? Det var det ihvertfall for meg. Og om musikk kunne hjelpe, skulle jeg definitivt teste det.

Jeg har sunget i kor i flere år, og er verdensmester i å ha lange konserter i bilen alene. Jeg elsker faktisk å synge. Men jeg gjør det sjelden offentlig, er redd jeg synger falskt eller at det ikke er «bra nok» eller aller verst – at noen skal le av meg.

Men nå ble det et ekstra poeng å høre mye på musikk – og å synge i bilen. Det var «doctor’s orders» og en ordre jeg fulgte med glede.
Hjemme satt jeg med høretelefoner og hørte på musikk – gamle favoritter og nyoppdagede perler. Var jeg alene sang jeg gjerne også, Spotify er bra sånn – det finnes ofte tekster til låtene.
Tenk at noe som er bra for deg også kan være gøy og givende!

Det ble så tydelig for meg hva ulike typer musikk gjør og hvordan den helt konkret, påtagelig og merkbart gjør noe med kroppen.

Jeg kunne høre på en spilleliste, og plutselig var det en låt som bare traff meg. Kroppen slapp alle spenninger. Skuldrene, som var så anspente at det kjentes som om de var på vei inn i ørene mine, ble plutselig avslappet. Armene ble tunge og slappet av.
Hjernen gikk i skjermsparemodus.

Her var det definitivt noe jeg kunne bruke.

Jeg har nok alltid visst at musikk har påvirket meg, men nå ble det et verktøy jeg kunne bruke helt konkret.
Fra å elske musikk, begynte jeg nå å bruke musikken jeg elsket helt bevisst.

Jeg sier absolutt ikke at det er løsningen på all stress, eller at det er noen vidunderkur for utmattelse. Men for meg var det starten på å finne mine metoder for å la kropp og sjel få skikkelig pause.

At jeg senere plutselig befant meg i skogen og kjente på hva det kunne gjøre for en stresset sjel er en annen historie.

Det viktige er å finne sin egen vei. Høre på sin egen kropp. Ta vare på seg selv. For det er faktisk ingen andre som gjør det.

---