Fargelegger utenfor strekene
...og har kreativitet og mot til å bryte normene
Sokken i dynetrekket
Jeg er nybegynner på å sy.
Jeg er derimot ikke nybegynner på livet.
Å sy er som magi. Man tar noen stoffbiter, syr litt her og der, og poff – når man vrenger dem så er det plutselig en liten hvit kanin. Eller noe sånt.
Om ikke sytøyet oppfører seg som livet, da. Er du ikke oppmerksom syr du lett igjen en lomme. Eller at paddingen som skal være støtte i mellom de to tøybitene krøller seg og blir sydd fast på feil sted. Eller løsner helt, og er like håpløs å få tak i som en sokk inni ett dynetrekk i tørketrommelen.
Denne helgen har vært en eneste stor krøll. Det har kostet masse energi å få rettet den ut og løsne trådene som ble godt sydd fast allerede i barndommen.
Jeg har følt meg som den sokken. Jeg har bare villet bli der inne i mørket og aldri komme ut igjen.
Men så var det noen som varsomt ristet dynetrekket. Sakte, men sikkert havnet jeg nærmere og nærmere åpningen. Og nå er jeg ute. Med tørre og hovne øyne og mysende mot lyset, men jeg er ute.
Takk, kjære dynetrekk-ristere.
