Vimpelrad som henger i et epletre

Historien om symaskiner, meg og en problematisk vimpelrad.

Jeg har hatt et litt traumatisk forhold til symaskiner. Selv på skolen hadde jeg litt problemer med å få dem til å gjøre som jeg ville, og i frustrasjon over ikke å få hjelp av håndarbeidsfrøken sydde jeg igjen gummihanskene hennes, husker jeg. Rampete, altså.

Men så kom 80-tallet med alle fillete bukser, som skulle ha lapper på og det skulle sys inn neonrosa stripe i siden på jeansene. Jeg satt ved mammas symaskin, frustrert nok en gang, for nå var det mine egne bukser jeg hadde klart å sy igjen beina på da jeg skulle sy på lapp…

Mange år senere tenkte jeg at det kunne da ikke være SÅ vanskelig, det måtte jo være mulig – selv for meg! Så jeg lånte en symaskin for å sy meg en vimpelrad, og fikk bekreftet at joda – så vanskelig var det. For jeg kranglet og kranglet med maskinen, den sydde rart, det ble de rene fuglereir der det skulle være fine rette sømmer osv. Så jeg takket for lånet og leverte maskinen tilbake.

Enda flere år senere tenkte jeg nok en gang at det KAN da ikke være så vanskelig! Vi hadde arvet en symaskin og jeg hadde et ønske om å sy et skjerf til meg selv. Bare rette sømmer – DET burde jeg vel klare?
Vi satte i strømledningen og skrudde på maskinen. «Spraaak spraaak», sa den og plutselig kom det røyk ut fra den. Det viste seg at en transistor hadde eksplodert. Symaskiner liker meg tydeligvis ikke.

Men denne gangen ga jeg meg ikke – og investerte i en brukt maskin som hadde fått full service. Og undre over alle undre – den fungerte! Og sydde rette sømmer! Og sikksakk! Uten å eksplodere! Sygleden var født på ny og jeg har lekt mange timer framfor min nye kompis. Ikke lenge etter sydde jeg i min første glidelås, noe min mor syntes var noe av det vanskeligste man kunne gjøre (jeg mistenker at hun mente glidelåser i klær, og det har jeg ikke prøvd meg på ennå. Men jeg later som jeg har fått til noe skikkelig vanskelig likevel). Nå har jeg sydd et tosifret antall små vesker, og noe av det morsomste er å dekorere dem med bånd og stæsj. Det finnes MASSEVIS med kult stæsj!

Denne helgen er det midtsommerfeiring her i Sverige, og vi skal feire sammen med våre kjære venner i Torpliv. Jeg fikk idèen å lage en vimpelrekke til dem med bokstavene i Torpliv på. Ettersom jeg hadde hatt så dårlig erfaring med forrige vimpelrekke var det litt nervøst, men jeg valgte en enkel måte å gjøre det på – og det gikk bra!

Sånn ble de:

Håper Drängen og Pigan i Torpliv liker den!

Sånn lager du din egen vimpelrad

Jeg tegnet et enkelt mønster på ett A4-ark. Selve vimpelen er 20 cm lang og 15 cm bred på det bredeste. Jeg la til to cm på toppen, slik at mønsteret ble 22 cm. På den måten kunne jeg brette inn og lage en løpegang til snora som vimplene skal henge på.

Bokstavene skrev jeg ut i en fet skrifttype, klippet dem ut og overførte dem til et lyst stoff vi hadde liggende.

Jeg klippet ut så mange vimpler som jeg behøvde fra en restebit med stoff (kjøpt på IKEA) og sydde sikksakksøm rundt alle kantene. Den bredeste delen av vimpelen brettet jeg inn en cm og så en cm til, før jeg sydde så nære nederkanten som mulig for å lage løpegangen. Bokstavene sydde jeg på med en smal sikksakk – det ble ikke perfekt men det ble bra nok for en nybegynner.

Embrace imperfection!

Når alle vimplene var klare fant jeg en bit med smal flaggline som vi hadde liggende – og voila – en vimpelrad (og et symonster) var født!

Nå håper jeg verten og vertinnen blir glad for denne hjemmesydde gaven, og at festen blir like hyggelig som den pleier å bli – selv om vi såklart må ta hensyn til Corona.

Og hvis du har lyst til å følge et svensk par som lever helt off-grid – altså uten strøm og uten vann – i et lite torp i en svensk skog, anbefaler jeg deg å kikke innom Drängen og Pigan i Torpliv. De har kaniner og høns, og dyrker grønnsaker i egen hage.