Neida, jeg har ikke det. Ikke helt, i alle fall. Men denne utmattelsen ble drøyere enn jeg hadde trodd den skulle bli.
Første gangen jeg ble utbrent var rundt 2009. Med lungebetennelse ba jeg legen om en ukes sykemelding, mer enn det hadde jeg ikke tid til, tenkte jeg. «Haha», sa legen (neida, han gjorde ikke det), «Tror ikke du skal tilbake på jobb på en stund.» «Slutt’a!», svarte jeg. «Jeg har ikke tid!»
De fleste av oss er så vant til å kunne strekke strikken bare litt til. Bare denne uka, bare denne måneden, så kommer det til å bli roligere. Og joda, en stund funker det ganske bra. Det er når man gjør det for mange ganger og ikke minst over for lang tid at strikken ryker og utmattelsen er et faktum.
«Overbelastning» som utbrenthet også kalles er jo ikke nødvendigvis bare jobbrelatert. Det er summen av alt, inkludert sitronkasting fra Livet selv.
Den første gangen jeg hilste på den berømte «veggen» hadde jeg en krevende 130% jobb i et (for meg) dårlig jobbmiljø, kronisk syke foreldre som krevde en hel del både energi og tid, en tenåringsdatter (som riktignok var (og er) verdens beste, men tenåring tross alt), og et forhold som hadde store utfordringer. Det var liksom ikke noe stabilitet noe sted, ingen klippe å holde seg fast i. Det var gyngende hav på absolutt alle kanter.
Det er ikke så rart at det på et tidspunkt ble for mye.
Og nå sitter jeg her igjen – jeg trodde jeg hadde kontroll, jeg trodde jeg visste hvor langt jeg kunne strekke strikken, men nooope. Body says no.
«Du vet» sa mannen min, «at du skal kunne ha energi til overs etter at du er ferdig på jobben for dagen. Det er det som er det normale.»
Jaha? Er det sånn det skal være? Jeg innser at hamsterhjulet som jeg åpenbart løper rundt i ikke stopper på den såkalte fritiden. Eller snarere, jeg slutter ikke å løpe i det. For etter jobb er det jo så mange andre ting jeg vil gjøre! Skrive, tegne, kjøre motorsykkel, være med familien, lage fine ting, være med venner (og noen av dem bor laaaaaaaangt unna), røre på meg, spille spill, ha dype samtaler. …og så må jeg ha en god del egentid. Få være helt i fred. Lade batteriene.
Det går jo ikke ihop verken tids- eller energimessig. Og som vanlig setter jeg alle andre først, og glemmer regelen om at man skal sette på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre.
Men hva gjør andre, såkalte «normale» mennesker? Det kan ikke bare være hos meg at det regnskapet ikke går opp?
Jeg er på vei mot bedre tider, jeg vet det. Det er bare så frustrerende å ville så mye, men ikke orke. Men herregud, jeg burde ikke klage. Jeg lever i et land der jeg kan være syk (selv om det koster meg penger i form av mindre inntekt hver måned, skal innrømme at det er et stressmoment som ikke gjør det lettere å slappe av) og jeg får god hjelp. Og jeg har verdens mest stabile klippe å holde meg fast i.
Åpenhet er viktig!
Hvorfor deler jeg dette så åpent? Jeg har sterk tro på at åpenhet er viktig. Og erfaringen min viser også at når man er åpen om denne typen ting, så tør folk å åpne seg tilbake. Det blir bra samtaler av sånt. Og et bedre liv også, våger jeg påstå. Psykisk uhelse må være like greit å snakke om som forkjølelse etter min mening.
Ingen av oss er maskiner, selv om vi tror det av og til. Jeg behøver tydeligvis få påminnelser om det. Og nå fikk du en også.
Har du selv vært utbrent? Har du tips og triks som hjelper deg å holde balansen i hverdagen? Jeg vil gjerne høre dem! 😊
Kjenner du andre som hadde hatt glede av det jeg skriver?
Det er alltid plass til flere her hos meg!
